Rettferdsdetektiven

Uten arkiver finnes det ingen sak. Så enkelt og brutalt kan vi oppsummere arkivenes rolle for den som har opplevd maktmisbruk og unnlatelsessynder fra det offentlige.

– For saker om rettferdsvederlag eller oppreisning er rettighetsdokumentasjon avgjørende. Har man ikke dokumentasjon, vil man, med 99 prosent sikkerhet, ikke få oppreisning når man søker om det. Og da rammer vi noen av de mest utsatte i Norge. Har vi ikke gode arkivløsninger, orden i sysakene, tilgjengelighet og åpenhet – svikter vi våre utsatte enda en gang, sier Tor Bernhard Slaathaug, generalsekretær i Stiftelsen Rettferd.

En av stiftelsens primæroppgaver er å hjelpe folk med å innhente dokumenter og skrive søknader om rettferdsverderlag eller oppreisning fra stat og kommune. Stiftelsen Rettferd har rundt 200 vederlagssaker i året, i tillegg får de mellom 400 og 500 henvendelser om Nav hvert år. Fra stiftelsens oppstart i 1993 og til og med mars 2024 er det innvilget søknader med over 450 millioner kroner.

Rettferdsvederlag er ment som et «plaster på såret» og en erkjennelse av at innbyggeren har blitt utsatt for en urett. Typiske saker hos Stiftelsen Rettferd er manglende/mangelfull skolegang, barnevernssaker, voldsoffererstatning, feilplasseringer i skolehjem, barnehjem og fosterhjem, mobbing, omsorgssvikt, overgrep og manglende inngripen.

– Vi er på mange måter Norges dårlige samvittighet, sier Slaathaug.

Må være detektiv

Søk etter svar og forsoning

Natalia Bermúdez Qvortrup sin doktorgradsavhandling, In search of the disappeared ble den første arkivfaglige ph.d. ved OsloMet.

Rettferdsvederlag utmåles på skjønn, og det er ingen som har krav på erstatningen. Gjennom et spørreskjema kartlegger stiftelsen hvor brukeren har bodd, hvilken fastlege hen hadde, navn på institusjoner, hvilke skoler man har gått på, og så videre. Deretter starter arbeidet med å innhente dokumentasjon fra offentlige registre og arkiver.

– Det er jo vår jobb å belyse det brukeren hevder i sin sak. I enkelte tilfeller er det ekstra utfordrende, fordi brukeren ikke har all informasjonen. Det kan være perioden med store rusproblemer, eller det kan være traumatiske hendelser man rett og slett har fortrengt. Da blir det vår oppgave å tenke kreativt og å ta på seg en slags detektivjobb for å finne de viktige dokumentene, forklarer Slaathaug.

Henvendelser angående rettighetsdokumentasjon utgjør i dag hovedparten av forespørslene til de kommunale arkivinstitusjonene og en stor andel av forespørslene til Arkivverket. I NOU 2019:9, «Fra kalveskinn til datasjø», settes økningen i sammenheng med fremveksten av rettighetssamfunnet. Det har økt befolkningens bevissthet om både egne rettigheter og arkivenes funksjon for å dokumentere brudd på rettighetene.

Den tapte mappen

I april fikk Tor Bernhard Slaathaug en uventet beskjed. For over 20 år siden, i 2001, kunne ikke stiftelsen dokumentere en rettferdsvederlagssak godt nok fordi en avgjørende barnevernsmappe var tapt.

– Etter en ny gjennomgang i kommunen fant de mappen i det interkommunale arkivsystemet. Saken er jo avsluttet, og det å gjenåpne en rettferdsvederlagssak er veldig utfordrende. Slike avgjørelser kan i utgangspunktet ikke ankes, forklarer Slaathaug.

Det finnes likevel åpning for gjenopptakelse dersom det foreligger vesentlig ny informasjon, og saken får nå en ny runde. – Her ser vi et eksempel på at viktig dokumentasjon til og med kan føre til at vi kan få endret et vedtak i en rettferdsvederlagsak, sier Slaathaug.

At mapper blir borte, ble bekreftet i en stortingsdebatt i 2018. Der fortalte stortingsrepresentant og medlem av Stortingets rettferdsvederlagsordning Lise Christoffersen (Ap) at «… i veldig mange av de søknadene vi avslår skyldes det ikke at vi ikke tror på det som fremføres om svikt i mange offentlige instanser, men fordi historiene ikke lar seg dokumentere. Det mangler for eksempel elevmapper og barnevernsmapper, noe er makulert og tapt i brann, ja kanskje aldri eksistert. Mange instanser har ifølge søker vært inne i bildet, men det finnes ikke saksmapper noe sted» (NOU 2019:9).

Purring en stor irritasjonsfaktor

Stiftelsen Rettferd mener at det gjennomgående ytes god service, og at profesjonaliteten er høy innen arkivtjeneste i Norge. Men ett punkt utløser stadig frustrasjon: Svartid.

– Den evinnelige irritasjonen for oss er purring på arkiv. Slaathaug ser en sammenheng mellom kommunens ressurser og svartiden. – Større arkivenheter har gjerne en bedre responstid.

Ressurser har også betydning når det gjelder tilgjengelighet og synlighet. – At størrelsen på kommunen, fylket eller regionen har betydning for kommunikasjonsarbeidet og arbeidet med å synliggjøre arkivtjenesten, er åpenbar, sier Slaathaug.

Ikke sexy, bare veldig viktig

Synlighet er ikke noe som kommer rekende på ei fjøl. – Størstedelen av den norske befolkningen har ikke noe forhold til arkiv. Det er både på godt og vondt, for det betyr at arkivene funker. De offentlige tjenestene man hører minst om, er de som fungerer best. Ser man bort fra kuriosa, kommer ikke arkiv i nyhetene med mindre folk klager på dem, er Slaathaugs inntrykk, og han avslutter: – Arkivsektoren, på linje med alle andre offentlige tjenester, har en utfordring med å synliggjøre den samfunnsnytten de faktisk har. Folk flest ser ikke arkiver som spesielt sexy. Arkiver er bare drivende viktige.