Fjernsynsfobi

«Mange har vært engstelige for at fjernsynet kommer til å gripe forstyrrende inn i familielivets rytme og vaner.» Da statsminister Einar Gerhardsen talte under innvielsen av NRKs TV-sendinger den 20. august 1960, så han det som nødvendig å berolige publikum. «Fjernsyn er kortsyn», hadde det stått i en kronikk i VG noen år i forveien. Kronikøren hadde vært redd for at fremtidens tv-tittere ville bli frarøvet et «indre liv å øse styrke og glede fra».[i] Forfatteren Arnulf Øverland hadde fulgt opp med å hevde at man nå like så godt kunne «avskaffe skriftspråket».[ii] Det var mange der ute som led av fjernsynsfobi.

For det første var stemninga på Bislett Stadion i fare. I en kronikk het det: «La oss heller få skøyteløp i radio med fulle tribuner enn skøyteløp i TV med tomme tribuner.»[iii] Andre var redd for at folk skulle slutte i jobben for å satse på spørreprogrammer. «Vi skal ikkje ala fram ei spørjetevlingsprofesjonisme like lite som vi skal ha betalte idrettsfolk», sa en representant fra Kringkastingsringen og siktet til summene folk vant i programmet «Kvitt eller dobbelt».[iv] Premien tilsvarte nesten en full årslønn for en industriarbeider. 

Norske aviser skrev også om Japan, hvor barna etter sigende så opptil fem timer med fjernsyn hver dag. «Det er ingen tvil om at mange foreldre plasserer barna foran skjermen for å holde dem i ro», skrev avisen Varden, «men er det av det gode å fremme passivitet?» Deretter ble leserne fortalt om en undersøkelse fra USA som sa at kanalene i gjennomsnitt viste «12 mord, 16 revolverkamper og 37 slagsmål» hver dag, og at «forbrytertriks på skjermen ble kopiert av ungdom».[v] Det var ikke kun i Norge man reagerte på dette. Pave Johannes følte seg kallet til å delta i fjernsynsdebatten og skrev ned syv TV-bud. Barn måtte ikke se mer enn to timer fjernsyn hver dag. Såkalte «skrekk-programmer» fikk de absolutt ikke se. Videre ble foreldre bedt om å ta til orde for programtider som ikke ødela familielivets rytme. Da den italienske statskanalen RAI startet sine sendinger, hadde for øvrig forgjengeren, pave Pius, oppfordret alle italienere til «å samles i et hellig korstog for å hindre fjernsynet i å forgifte hjemmelivet med forlystelsessyke».[vi]

Selv flere år etter at NRK begynte med faste tv-sendinger, dukket det fortsatt opp historier om fjernsynsfobi. I desember 1968 kjøpte Kautokeino TV-lag et apparat i julegave til et gamlehjem som var drevet av en menighet. Men litt utpå nyåret skrev Finnmarksposten om at boksen plutselig hadde blitt levert tilbake. Da VG tok kontakt med hjemmets bestyrerinne, Anna, oppga hun hensynet til en del av de eldre som grunnen til at gaven hadde blitt sendt tilbake. Hun hevdet at beboerne ikke ønsket denne gaven. Ifølge avisene var det hun selv som ikke likte TV-en. Til slutt skrev bestyrerinnen et leserinnlegg i Nordlys hvor hun tok til orde for at «et høyttaleranlegg fra kirken kunne være bedre» for de gamle. Saken tok en oppsiktsvekkende vending da søster Anna ble anmeldt til politiet «for forbrytelse mot den personlige frihet». [vii]

Avisene hadde også kunnet fortelle om hagearkitekt Ellef Grobstock – fast spaltist i Norsk Ukeblad og «blomstermannen mer enn noen annen» – som var engstelig for at strålene fra TV-apparatet kunne ha «uheldig innflytelse på visse sorter blomster».[viii] Så kanskje vi i dag bør spørre Blomster-Finn hva han tenker om Netflix´ innvirkning på yuccapalmene våre? Den største faren ligger nok i at vi glemmer bort å vanne dem mens vi svømmer i strømmetjenester.