Sony Walkman – en fare for liv, helse og nasjonalt fellesskap!

Tenk deg å kunne vandre selvsikkert gjennom byens gater en fredagskveld med Bee Gees på øret. Ah, ha, ha, ha! Stayin´ alive, stayin´ alive! Selvfølgelig kan jeg gjøre det, tenker du sikkert nå.

I dag tar vi det for gitt at livets lydspor ligger i lomma. Men da nevnte låt toppet hitlistene i 1978, var musikkopplevelser stedbundne. Noe som foregikk på konsert eller ved platespilleren. Fra det øyeblikk Walkman dukket opp det påfølgende året, skulle dette endre seg for alltid.

Musikkelskere tok til gatene med sine favorittartister i lomma. En av dem var Dagbladets mann i USA som rapporterte fra en søndagstur i Central Park: «Borte er storbyens støy og larm. Vi går i vår egen stereoverden og har bare overbærende forakt for dem som ikke synes å verdsette vår musikalske nytelse.» (Dagbladet 15. mai 1981). Walkman ble også raskt et irritasjonsmoment. På T-banen i London kunne du få bøter for å spille for høy musikk på den, og reisende ble møtt av advarende plakater. «Your choice of music may not be other people’s choice.» Og dersom man tar en titt i avisarkivene, blir det tydelig at langt fra alle verdsatte denne oppfinnelsen. Her i Norge ble den bærbare kassettspilleren møtt med overdreven angst.

VG kunne melde om leger som fryktet at «tenåringer muligens må ha høreapparat før de fyller 50» (VG 20. august 1983), og mange mente at bruk av musikk i trafikken var svært farlig. Etter at en ung maratonløper ble påkjørt av et tog mens hun jogget og hørte på musikk, ble en opprørt lege intervjuet av Adresseavisen. Under overskriften «Walkman dead man» ønsket han seg «et intenst informasjonsopplegg om de farer bruk av Walkman representerer» (Adresseavisen 23. mars 1985).

Magnus Helgerud

Magnus Helgerud er idéhistoriker og forfatter. Magnus samler på rare sitater og hendelser fra fortiden, og i denne spalten tar han oss med til de kuriøse kriker og kroker i arkivene.

Men Sonys oppfinnelse kunne også ta livet av våre mellommenneskelige relasjoner. Hos Haugesunds Avis fryktet man følgende scenario: «Tenk å sitje på restaurant med kjæresten som har meir enn nok med å høyre på Travolta eller lære kinesisk.» (Haugesunds avis 28. juni 1980). Noen mediestudenter på Volda fulgte opp med en kortfilm som ble beskrevet som følger i avisa Møre: «handlinga er lagt til et diskotekmiljø der alle går rundt med kvar sine hovudtelefonar og dansar til kvar sin musikk, utan kontakt med kvarandre, i eit framandgjerande miljø.» (Møre 25. mars 1982). Blant dem som stod på rollelista, finner vi forøvrig Ingvild Bryn, senere et kjent ansikt hos NRK.

Apropos NRK. Under en spørretime på Stortinget, hvor opphevelsen av statskanalens kringkastingsmonopol ble diskutert, ble den bærbare musikken til og med anklaget for å ta livet av det nasjonale fellesskapet. I form av en eklektisk rant fra den fargerike SV-politikeren Stein Ørnhøi: «Den dagen vi alle rusler rundt med Walkman rundt hodet mens vi spiller Pink Floyd eller Elvis, den dagen vi alle har byttet ut brunost og fårikål med pizza og rødvin (...) ja, den dagen har Norge som samfunn opphørt å eksistere. Da kan vi i grunnen like godt levere tilbake fedrelandets 324 000 km2 stein og jord til svenskene eller danskene.» (Stortingsforhandlinger 1984/85 vol. 129 Nr. 7b side 1377).

Arkivkilder: Nasjonalbibliotekets digitale avisarkiv