«Damene er simpelthen yderst tarvelige skiløbersker»

Året er 1889, og skigåing har for alvor blitt en foretrukken fritidsaktivitet for urbane hovedstadsborgere. Mennene hadde vært alene i marka, men plutselig kom kvinnene etter. Dermed måtte de jo få noen tips om hvordan de skulle oppføre seg i skiløypene. I tidsskriftet for Norsk Kvindesagsforening skildret formannen i Skiforeningen, Axel Huitfeldt, en scene fra en av sine egne skiturer:

«Et skrig, langt og gjennomtrængende farer dig gjennom marv og ben. En ulykke er hændt, avsted! Men i neste øyeblikk afbrydes skriget af skingrende latter (...) naar du kommer frem, finder du et par damer ligge og kave i sneen i de siste trækninger av latter og skrig. Herregud, mine damer hvor I sønderriver naturens harmoni.»[i]

Teksten ble trykket i flere aviser, og et tilsvar kom så i Dagbladet. Kronikken var undertegnet Knut Hamsun, som mente at Huitfeldt var for streng. «De maa faa lov til at falde, hvine og le saa meget de lyster. Man gaar ikke til begravelse i skibakken».[ii] Huitfeldt ønsket for så vidt at jenter også skulle gå på ski – de måtte bare lære seg å gå skikkelig – men han mente også at kvinnenes nylige inntog i løypene hadde ført en del uønskede elementer med seg.

Et par år senere skrev nemlig Huitfeldt nok en kronikk. Da kunne han forferdet melde om hvordan unge piker nå var ute på sene kveldsturer, at de hadde alkoholholdig drikke med seg, og at de faktisk gikk i følge med menn. Som bevis gjengav han en kontaktannonse han hadde klippet ut av en avis: «En vakker kvik dame søker en dannet, kjæk skiløber med godt udseende til ledsager paa sportsturer».[iii]

For Huitfeldt var det «den reneste galskap» at kvinner gikk på ski etter mørkets frembrudd. For de var jo, som nevnt, «yderst tarvelige skiløbersker».[iv]

Men det var ikke bare kvinnenes ve og vel han mente å ville beskytte. Huitfeldt var opptatt av skogens ro og så derfor med stor bekymring på den festkulturen som var i ferd med å oppstå i løypene. En scene fra en skitur ble nok en gang brukt for å illustrere:

«’Vent lidt paa mig da’, skingrede en kvindelig røst nede paa Wilhelmshøi efter hennes bortdragende følge, ‘jeg maa have en seidel til!’ (...) Damen smatt paa skierne, og aftsed bar det. Sigaretten i munden, seidelen ved siden, skingrende latter og spetakkel, mon tro om det er fremtidskvinden paa ski?».

En ambivalent småbarnsmor som delte de samme bekymringer vedrørende sine egne døtre, fikk også et innlegg på trykk. Husmoren ville «ikke for alt i verden» at hennes døtre «skulde henfalde til natteløb i ungt herreselskap eller til de smaa glass og hvad dermed følger».

En måneds tid senere tok ingen ringere enn fru Eva Nansen ordet. I Verdens Gang hadde polfarerens kone følgende å melde til dem som mente at kvinner ikke burde gå på ski med menn i mørket:

«Kan nogen for alvor ville paastaa at damerne skulde blive mer umoralske ved at gaa paa ski, selv om det sker sammen med herrer? Tror nogen at Kristianias ballsaler, gader, kafeer er i moralsk henseende sundere oppholdssteder for de unge piger, end jordene og skogen omkring Kristiania?».[v]

Arkivkilder: Nasjonalbibliotekets digitale avisarkiv

[i] Nylænde 1889 vol. 3 side 351

[ii] Dagbladet 23. desember 1889

[iii] Fremskridt 16. februar 1893

[iv] Morgenbladet 12. februar 1893

[v] Gjengitt i boken «På ski gjennom historien» (Olav Bø, 1992) side 110