Arkivarer, journalister og demokratiet

Kjære kulturminister, kjære riksarkivar, kjære alle dere som jobber for å ivareta nasjonens hukommelse på ulike måter.

Hvorfor i all verden inviterer dere en gravejournalist til møtet deres? Min yrkesgruppe er kjent som plagsomme folk som offentlig ansatte helst ikke vil ha noe med å gjøre. Vi stiller upopulære spørsmål. Vi ber om innsyn i altfor mange dokumenter. Og til slutt lager vi ofte journalistikk om saker dere kjenner bedre enn oss. En god arkivar ser rett gjennom oss, ser feilene våre, vet at hun egentlig kan dette bedre.

Arkivarer kan mye om de samme tingene som journalister driver med. Systematikk og kildekritikk, her er det mye felles fagstoff. Og ofte leder dere foran oss. Vi journalister har en spesiell rolle å spille for å bidra til et åpent og opplyst offentlig ordskifte. Vi skal gå maktutøvelse etter i sømmene og publisere funnene våre. Vi skal avdekke overgrep mot utsatte personer og grupper. Sånt sett står vi et spenningsforhold til statsmakten, som per definisjon er den sterke part. Den aller sterkeste. Men i et liberalt demokrati er det ønskelig at det finnes noen som tar en slik rolle.

De fleste kjenner den første linjen i § 100 i Grunnloven som åpner med «Ytringsfrihet bør finne sted». Denne bestemmelsen fortsetter imidlertid med et ikke like godt kjent budskap: «Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer.» Ytringsfriheten kobles til innsynsretten, før hensikten med hele paragrafen oppsummeres slik: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Det er en viktig forskjell på rollen som kritisk, uavhengig journalist og rollen som arkivar. Mens begge gruppene trengs for at et liberalt demokrati skal fungere, trengs arkivaren like mye hvis samfunnet beveger seg i autoritær retning. 

Vi ser store endringer rundt oss i verden nå. La meg nevne Russland, Nicaragua, Ungarn og Myanmar som fire av mange eksempler på land som har beveget seg raskt i autoritær retning. I disse landene kvitter man seg med den uavhengige journalistikken og favoriserer maktlojale publisister som viderebringer propaganda fremfor å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Det går gale veien i flere andre land også. Men de trenger fortsatt fungerende arkiver.

Hva er så det store bildet jeg er opptatt av? Det kan oppsummeres slik: I et autoritært samfunn beskytter myndighetene informasjonen sin, men krever utstrakt innsyn i livet til alle innbyggerne. I et liberalt demokrati har innbyggerne utstrakt innsyn i hvordan myndighetene bruker penger og tar beslutninger, mens privatlivet deres nyter stor grad av beskyttelse. Det handler altså om hva slags samfunn vi ønsker oss. 

I dette spennet mellom innsyn og kontroll jobber både jeg og dere, og vi tar en rekke små og store avgjørelser hele tiden.

Vi har oppgaver å gjøre på jobb. Hver og en av oss. Mange av sjefene våre vil vi skal være lydige. Noen har en sjef som tror at lojalitetsplikten handler om lydighet. De to begrepene er forskjellige. Ikke vær lydige. Men vær lojale. Lydigheten er blind, mens lojaliteten er seende, tenkende, kreativt resonnerende. En lojal medarbeider har profesjonsetikken i ryggmargen og ser det store bildet, ikke bare de små detaljene foran seg på skrivebordet. Dere skal ta vare på nasjonens hukommelse, men en del av mandatet er også å legge til rette for innsyn, for at arkivene brukes.

Innsyn er brysomt. Det er tidkrevende. Bare gjennom eInnsyn ble det bestilt innsyn i over 450 000 saksdokumenter i fjor. Tallet for hele nasjonen er høyere, for eInnsyn har nesten ingen kommuner representert. Det sitter mennesker og tar imot disse innsynskravene. Noen av dem klager til meg, og av og til får jeg lyst til å beklage på vegne av kolleger som ber om mer enn de kommer til å lese, og som glemmer at de kan ta en telefon og be om litt veiledning.

Men dere har lest noen av sakene kollegene mine lager når de bruker innsynsretten. Pendlerboligsaken på Stortinget. Aksjeavsløringene blant politikere og ektefeller i fjor. Saken om de tre brødrene på Tolga som hadde blitt stemplet som psykisk utviklingshemmede uten å ha møtt legen som satte diagnosen. Det er lett å forstå verdien denne journalistikken har. Når offentlig ansatte klager over at folk bruker innsynsretten, ber jeg dem endre perspektiv. 

Tenk så flott det er! At mange tusen nordmenn frivillig ber om innsyn i saksdokumenter og bruker de rettighetene de har. Dette er å praktisere et liberalt og deltakende demokrati i hverdagene mellom valgene. 

I dag brukes innsynsretten også av miljøorganisasjoner, fagforeninger, nabolagsaktivister og firmaer som har deltatt i offentlige anbudskonkurranser og vil forstå hvorfor de tapte. Slikt forebygger korrupsjon og gir bedre prosesser. Tenk på det. Mange tusen mennesker i Norge leser offentlige saksdokumenter på fritiden eller for å styrke kvaliteten i det de gjør på jobb. De sitter ikke bare passivt og tar imot underholdning på strømmetjenester. De overlater ikke alt tankearbeid til ChatGPT. Disse menneskene tar vare på demokratiet vårt gjennom praktisk bruk. Disse menneskene er det vi har § 100 for. Det er de som sikrer at vi får den offentligheten vi ønsker oss.

Personlig mener jeg at den som sender innsynskrav nummer én million i løpet av ett år gjennom eInnsyn, bør hedres med en premie. Men bare dersom det er et menneske. eInnsyn har slitt litt med automatiserte masseinnsynskrav. Skal vi følge linjen tilbake til Grunnloven § 100, så er det mennesker som har ytringsfrihet og innsynsrett. Alle mennesker, uavhengig av statsborgerskap og oppholdstillatelse, men altså ikke roboter. Skal vi lage terskler, vil jeg advare sterkt mot BankID og tilsvarende som vil stenge ute noen av menneskene vi håper skal bruke arkivet og ta del i den offentlige samtalen. Skal man lager skiller, bør det skje mellom menneske og maskin, ikke mellom grupper av folk.

Hvis det er travelt på dokumentsenteret, bør ledelsen vurdere å styrke bemanningen fremfor å begrense tilgangen. Når arkivene ikke bare brukes av institusjonene, men også av det sivile samfunnet, da blir arkivet en del av den offentlige samtalen som Grunnloven snakker om. Vi journalister har mange feil. Men vi skal ha en ting. Vi er veldig gode på å snakke opp vår egen bransje. Akkurat der kan arkivfolket lære litt av oss. Dere fortjener litt mer fest og noen flere gjeve priser!

Jeg tror jeg vet svaret på hvorfor jeg ble invitert. Det er mange bra folk her i dag. Dere går ikke bare på jobb, hever lønn og gir blaffen i hva slags samfunn man er en del av. Noen av dere skjønner at den dagen det blir stille, når ingen lenger kommer og maser om å få se dokumentene dere tar vare på i arkivet, den dagen har samfunnet dere lever i, blitt noe annet enn det er i dag. Så tusen takk. Samarbeidet mellom våre yrkesgrupper er godt. Jeg har hatt mange gode opplevelser i arkivene, og ser frem til flere. Ta like godt imot kollegene mine. Og blir det for stor pågang i forhold til bemanningen dere har, tenk på det som et luksusproblem. Da har dere lykkes med noe. 

Premien burde være styrket bemanning!