Balladen om en neglisjert lov

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.» Slik er prinsippet om informasjonsfrihet oppsummert i Grunnloven, paragraf 100. Ideen om å koble ytringsfriheten og retten til å sette seg inn i offentlige dokumenter som omhandler saken man vil ytre seg om, er gammel. Den liberale presten Anders Chydenius fra Alaveteli i Finland formulerte dette i arbeidet med den svensk-finske Tryckfrihetsförordningen av 1766.

I fred for pressen?

Mer enn 250 år senere er det fortsatt en kontroversiell tanke. Noen byråkrater og beslutningstakere foretrekker den dag i dag å jobbe i fred, uten å måtte stå til rette for de vurderingene de gjorde da offentlige penger skulle brukes og viktige beslutninger om andre menneskers liv skulle fattes.

Av og til skjer det feil. Og stadig vekk hender det at ettertiden har et annet syn på hva som var rett og galt i en sak som allerede er avgjort. Da kan det være litt flaut å ha navnet sitt på de avgjørelsene man i ettertid ser annerledes på. Muligheten til å jobbe i fred for andre menneskers ideer og innspill og muligheten for å skjerme seg selv for kritikk er forståelige argumenter. La oss legge dette i den ene vektskålen og ta en titt på hva som hører hjemme i den andre.

Åpenhet og innsyn bidrar til tillit til at beslutninger er fattet på rett måte, og at gale beslutninger kan oppdages og korrigeres. Åpenhet om hvem som får offentlige kontrakter, og hvordan man legger premisser for anbudsprosesser, motvirker kameraderi og korrupsjon. Dette er forhold som har en stor samfunnsøkonomisk gevinst og fører til et bedre samfunn. Jeg som jobber som journalist, har stor nytte av å kunne lese interne dokumenter fra kommune og stat i en rekke saker jeg arbeider med. Hvis man mener en fri og kritisk presse henger sammen med en god samfunnsutvikling, bør man legge til rette for at også vi kan gjøre jobben vår.

Kjepper i hjulene

Det forslaget regjeringen sendte på høring i vår, var en lovendring i offentlighetsloven som i praksis ville gjort gravejournalistikk vanskeligere og stikke kjepper i hjulene for en åpen og opplyst offentlig samtale som Grunnloven sier staten har en forpliktelse i forhold til. Det handler om interne dokumenter i forvaltningen.

Konkret innebar forslaget at vi ikke lenger ville få anledning til å en full oversikt over hvilke interne dokumenter som finnes i en sak. Vi ville mistet muligheten til å be om innsyn i disse dokumentene når forvaltningen ikke selv viser dem frem, og i praksis også miste adgangen til en reell klageprosess når vi ikke engang vet at det finnes dokumenter vi ønsker å se.

I mitt eget arbeid som undersøkende journalist har jeg ofte benyttet meg av muligheten til å be arkivene om å få tilsendt saksomslag / fullstendig dokumentliste i saker jeg vil se nærmere på. Det gir en stikkordsmessig, men fin oversikt over sakskomplekset jeg forsøker å forstå og skrive om. Når man har et slikt saksomslag, kan journalisten presist be om innsyn i de dokumentene som anses å være mest relevante. Dermed sparer både dokumentsenteret og journalisten tid. Alternativet blir å gjøre som journalistkollegene våre i andre land: Som hovedregel ber de om innsyn i «alle dokumentene» i en gitt sak, eller enda verre, et helt tema eller bredt sakskompleks. Det fører til at innsynskravene forvaltningen må håndtere, blir mye større og mer komplekse.

Nytten av eInnsyn

Norge har, mye takket være verktøy som eInnsyn, et stort antall spørsmål om innsyn. Men her snakker vi om enkeltdokumenter som det går relativt fort å vurdere. De som har håndtert spørsmål av typen: «Kan jeg få innsyn i alle dokumentene som handler om årets budsjett», vet hva slags hodepine det kan være å identifisere dokumentene, avgrense forespørselen og gå manuelt gjennom hvert dokument for å luke ut det som må sladdes. På eInnsyn er det ett og ett dokument, lett identifiserbart med saks- og dokumentnummer og korrekt tittel.

La meg illustrere hvorfor vi har nytte av dette. Jeg jobbet med en sak for Fædrelandsvennen for et par år siden hvor utgangspunktet var at fem ansatte hadde fått sparken i omsorgsboligene for kommunens psykisk utviklingshemmede. Vi skrev en artikkelserie som handlet om tyverier og omsorgssvikt, og om vold og seksuelle overgrep mot en gruppe mennesker som er blant de aller mest sårbare i samfunnet. Denne saken kom ikke til avisen fra en tipser, men fra et tilfeldig funn i en postjournal. Og den hadde vært umulig å for meg å løse hvis jeg ikke hadde kunnet identifisere resten av dokumentene som hørte til de aktuelle sakene. Noen av dokumentene var organinterne. Men om jeg ikke hadde hatt oversikt, hadde neppe avisen følt seg sikre nok til å publisere sakene.

Artiklene førte til positiv endring for en svært sårbar person og bidro til systemtilsyn og bedre rutiner for denne sektoren i kommunen.

Jeg er langt ifra alene om å jobbe med innsyn på denne måten. Regjeringens forslag til lovendring ble møtt med massiv kritikk. Et av flere eksempler som trekkes frem i Norsk Presseforbunds høringsuttalelse, er Avisa Oslo som nettopp gjennom innsyn i en saks- og dokumentoversikt over alle dokumenter knyttet til en sak hos Husbanken fikk avgjørende informasjon i en gravesak som dokumenterte ulovlig utleie av boliger til vanskeligstilte på kommunens regning.

Til fagbladet Journalisten uttalte en av journalistene som jobbet med saken, følgende: «Vi har også lært at man kan be om en saks- og dokumentoversikt over alle dokumenter en instans har om en sak. Det går mye fortere å få en slik liste enn alle dokumentene, og den inneholder titler, dato og saksnumre. Dette gjør at man kan være taktisk med innsynskravene.» Dermed fant journalistene i lokalavisa blant annet en svært kritisk internrevisjonsrapport som tidligere ikke hadde vært kjent for offentligheten.

Fare for dårligere faktagrunnlag

Hadde regjeringens forslag til ny offentlighetslov blitt vedtatt, ville journalistene delvis måtte jobbe i blinde. Vi ville mistet oversikt over alle sakens dokumenter, og ville ikke engang vite om det finnes dokumenter vi ikke har fått innsyn i. Vi vil bli avskåret fra muligheten til å klage når vi nektes innsyn i interne dokumenter. Per i dag vinner jeg de fleste avslagene jeg får når interne dokumenter unntas innsyn.

Pressen var ikke alene om å kritisere lovendringsforslaget. «Arkivverket er bekymret for hva forslaget til endring av offentlighetsloven vil bety for rettssikkerhet, ytringsfrihet og demokrati. Hvis innsynsmulighetene svekkes, vil også ytringsfriheten begrenses», skrev riksarkivar Inga Bolstad i Kommunal Rapport. Også Advokatforeningen og en rekke andre høringsinstanser var kritiske. Og regjeringen var nesten ikke på banen for å forsvare tankene de hadde lagt frem. Høringsrunden må ha gjort inntrykk. Regjeringen trakk det simpelthen tilbake den 20. september i år, dagen før Åpenhetsseminaret hvor justisministeren ville hatt en anledning til å debattere forslaget med sine kritikere.

Etter en kort feiring og vifting med flagg på Pressens Hus, spør alle seg imidlertid: Hva nå? Dagens offentlighetslov er fra 2006. Evalueringen av hvordan den fungerer avdekket til dels store mangler, og loven er overmoden for revisjon. Selv evalueringen er allerede syv år gammel. Landet har hatt syv justisministre fra Fremskrittspartiet, en fra Høyre og en fra Senterpartiet siden prosessen ble igangsatt.

Ni statsråder på rad har unnlatt å prioritere vedlikehold av en av de viktigste lovene i det maskineriet som smører demokratiet vårt. Samtidig har sommerens og høstens avsløringer av politikernes habilitetsproblemer vist verdien av åpenhet og innsyn for å sikre at maktpersoner opptrer på en måte som er verdig vår tillit.

Ser vi rundt oss i verden, har moderne innsynslover innført sentralisert klageorganer fremfor det desentraliserte systemet vi har i Norge. Det kan sikre profesjonalitet og likebehandling. Mange nye innsynslover har bøter eller andre reaksjoner som virkemiddel når retten til innsyn blir brutt bevisst, noe den norske loven mangler. Det er mer enn nok å ta tak. 

Skrotingen av innstrammingen betyr at vi har slukket en brann. Men byggverket trenger fortsatt mye arbeid.