Arkivene og sannheten – demokratiets bærebjelke eller diktaturets håndlanger?

Arkivene kan her være en motkraft. Men de kan også være diktaturets håndlangere.

Bernt Hagtvedt

Winston vet at Storebror er klar over at skal han kontrollere fremtiden, må han ha stålkontroll over fortiden. Derfor Winstons utvisking av begreper og tanker som kan sette leseren i tvil om den autoriserte tro, Partiets tro.

Den bevegelige fortiden

I Moskva er det presis dette som nå foregår: Nå skal museene finkjemmes og arkivene renses for uheldige tanker. Uheldig for Putins reorientering av russisk identitet og historieforståelse i ly av aggresjonen mot Ukraina. Det er et klassisk tilfelle av totalitær revisjonisme og nyslått nasjonsbygging. Hvordan Stalins massedrap på sine «fiender» behandles, vil bli særdeles interessant å se. Selektiv historieskriving er en velprøvet øvelse i det landet.

Samtidig utgir Putin en ny lærebok i historie. Den er i sin helhet er viet den autoriserte Russlands-fortolkningen som skal gjelde nå. Verket er naturligvis dømt nord og ned som det historiske makkverk det er.

Men det er ikke poenget. Vi må huske at det ikke er intellektuelle som skal tilfredsstilles av dette bestillingsverket, men fremtidige generasjoner. I 1984 kaller Orwell dem «proler». I romanen er det en proletær underklasse som holdes i age av billig underholdning, halvpornografi og uvesentligheter (omtrent som Dagbladets nettside i dag).

Det som skjer nå i Moskva er 1984 opp ad dage. Det var bare en kort periode på 1990-tallet at de sovjetiske arkivene var åpne. Nå er de lukket. De historiske åtselgribbene har fritt leide, og den frie forskningen lider.

Et lignende retrospektivt rengjøringsarbeid skjer nå i Xis Kina. Der forlangte regimet for noen år siden at Cambridge University Press skulle trekke tilbake eller rette opplag etter opplag av forlagets Kina-tidsskrifter. Til å begynne med sa Cambridge ja, men ga seg etter massive protester fra vitenskapssamfunnet verden over.

Orwell så rett på ett punkt: I totalitære regimer er fortiden hele tiden bevegelig, etter dagsaktuelle politiske behov. At Cambridge University Press til å begynne med ga etter for kinesisk press, sier mye om hvor lett det er å tvinge Vesten til å gi etter for slike regimer bare kommersielle interesser bringes inn.

George Orwells evige aktualitet

Det vi ser i Russland og Kina, bringer på ny opp betydningen av museene og arkivene som markører, ja, valplasser, for identitet og innsikt. Selv her hjemme har vi sett eksempler på kamp om historiske dokumenter. Når får f.eks. Riksarkivet norrøne dokumenter som er i dansk forvaring?

Situasjonen for arkivene er på mange måter ny. For i dag er dette totalitære renovasjonsarbeidet gjort lettere av datamaskinen. Der Winston bruker blyant, viskelær og søppelbøtten, griper dagens Winstoner til delete-knappen. Alt var jo av papir den gang; i dag kan hele århundrer slettes lett med denne knappen.

Handlingen i romanen 1984 viser den engelske essayistens evige aktualitet. I Orwells 1984-univers var "sannheten" førsteprioritet for Partiet. Her skulle terrenget tilpasses kartet. Dokumentasjonen skulle tilpasses det virkelighetsbildet den skulle dokumentere.

Den totale oppslutning

Winstons tilpasning til Partiet når sitt toppunkt når Winston i rom 101, torturkammeret, innser at Partiet har rett: To pluss to er fem. Da ikke bare føyer Winston seg etter Storebror – han elsker ham.

Med andre ord: Undertrykkelsen er ikke bare fysisk, atferdsendrende. Undertrykkelsen griper rett inn i den enkeltes tankeliv og koloniserer det. Det står om individets råderett over egne tanker ut over statens krav om underordning.

I dagens Kina er dette gjort til en kunstform, med ansiktsgjenkjenning og sosial kontroll i form av poenger for god oppførsel. «Hvorfor gikk du på rødt lys i Shanghai i forrige uke?» Ditt svar vil avgjøre om dine barn kommer inn på universitetet.

Selv ikke Orwells geni kunne forestille seg denne virkeligheten. Russland er på god vei i samme lei.

Ellsberg, Assange og Snowdon – man kan mene mye om deres whistleblowing; den var jo av forskjellig karakter. Men de har gjort oss smertelig klar over overvåkingens rekkevidde og farer.

Det som gjør Orwell så viktig for alltid – og særlig nå – er nettopp dette: Hans analyse av tømmingen av språket som meningsbærende medium («newspeak», «doublethink»). Her analyserer han forutsetningene for alt demokratisk samliv: at vi kan forstå hverandre og utveksle synspunkter på politiske valg, og endre linje i lys av ny innsikt. Demokratiets kjernepunkt.

Arkivene kan her være en motkraft. Men de kan også være diktaturets håndlangere.

Den kognitive krigføringen, det vil si en strategi eller en rekke handlinger som fokuserer på å endre hvordan målgruppen tenker og handler, ofte ved bruk av informasjon som virkemiddel, plasserer arkivene og museene i første rekke som demokratiske barrierer.

Demokratiske kjerneinstitusjoner

Det spørsmålet som da melder seg, er: Har arkivene og museene nok motstandskraft når politiske hensyn vil underlegge seg dem?

I diktaturer neppe. Men legg merke til at arkivene kan ha uforutsette og indirekte effekter, i ettertid. Et eksempel: Adolf Eichmann tok nøyaktige notater under den notoriske Wannsee-konferansen 20. januar 1942. Da samlet 25 dignitærer seg fra partiet, SS, Gestapo, embetsverket og Görings planbyråkrati (de fleste med doktorgrad) i en villa utenfor Berlin. Der skulle de bli enige om hvordan de mest ressurseffektivt kunne myrde 11 millioner jøder spredt rundt i Europa. Vi taler her om et absolutt nullpunkt i Europas nyere historie.

Referatet – «Besprechungs-protokollen» – ble utferdiget i 30 eksemplarer og underlagt streng hemmelighetsstempling. (Eichmann måtte støvsuge referatet for obskøne uttrykk fra herrefolkets herrer). Bare ett eksemplar av protokollen ble gjenfunnet etter krigen, i Utenriksdepartementets arkiv (AA), og da av Rudolf W. Kempner. Han var en tysk jøde som flyktet fra Hitler og senere ble en av det amerikanske aktoratets hovedanklagere under etterfølgerrettssakene etter Nürnberg-prosessen 1945–46. Referatet fra Wannsee – massedrap i ulastelig statistisk form – gjorde det uavviselig klart hva nazistene hadde til hensikt å gjøre. Arkivsystemet slo så å si ubønnhørlig tilbake og ble ryggraden i oppgjøret med naziregimet.

Hva kan vi lære av disse eksemplene? Her en noen punkter:

Opplysningsprosjekt

Arkivene og museene er samfunnets kollektive hukommelse. De må sees på som et opplysningsprosjekt og derfor en del av demokratiets grunnlag. Fordi arkivene og museene stadig kan misbrukes og anvendes til politisk indoktrinering og regimentering, må de uavlatelig gjøres til gjenstand for debatt og kritikk. Dette gjelder i særdeleshet kriteriene for hva som skal samles inn, og hva som skal destrueres.

Offentligheten må ikke en dag våkne og oppdage at en eller annen byråkratisk bestemmelse har ført til destruksjon av store mengder arkivstoff som noen plutselig ikke har funnet ‘interessant’. (Et eksempel: NRK har spilt over opptakene fra EEC-avstemningen i 1972.)

For at arkivene og museene skal oppfylle sine oppgaver, må de ha et personale med kompetanse, ikke bare i arkivspørsmål, men også som fagpersoner. De må ha bevissthet om disse institusjonenes videre oppgaver ut over det sentrale tekniske feltet. Dette fordrer akademisk kompetanse innen ulike fag, ikke minst innen humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag.

Erindring og sannhet

Arkivene og museenes betydning kommer særlig frem når fortiden skal vurderes. Et eksempel: The Guardian gjennomfører nå en revisjon av sin egen historie, særlig grunnleggernes rolle under slaveriet. Her er arkivene uunnværlige.

Uten arkivene ingen erindring, og derfor ingen idé om sannhet. Uten en idé om sannhet blir menneskene som barkebåter på opprørt hav, lette å fange opp av de «grusomme forenklerne», de folkebaserte førerne, diktatorene.

Det politisk modne menneskets kjennetegn er å innse det relative i ens egne beslutninger, for det vaksinerer oss mot autoritære holdninger, samtidig som det kan danne grunnlag for handlinger. Demokratiets kjerne ligger i temperamentet på lavbluss. Demokratiet forutsetter folk som ikke vet så mye, som ikke mener så mye, men som innser at andre kan være en kilde til erkjennelse. Demokratiets kjerne ligger her. Andre mennesker er ikke en hindring på veien mot sannheten, men potensielle kilder til erkjennelse.

Historien er alltid politisk

Arkivene levendegjør historien og utvider derfor våre valg. Historien er en enorm redskapskasse for læring. Historien lærer oss om feiltakelser, om «roads not taken». Den gir ideer om samfunnsorganisering, individers roller, om utopier og fornedrelser på ulike nivåer. Men den lærer oss også om suksesshistorier.

Derfor er historien alltid politisk. Derfor må arkivene og museene alltid debatteres. Derfor bør de åpnes, ikke bare for forskere, men for det store publikum. Dette er selvfølgelig ukontroversielt for museene, som har sitt kjernepunkt her, men ikke så selvsagt for arkivenes vedkommende. Riksarkivets serie «I sofaen», som nå er tatt vekk, brukte samlingene til å belyse offentlige spørsmål. Dette bør utvides og tas opp igjen. Jeg husker spesielt godt en debatt om krigsbarna, aktualisert av en bok utgitt av en ansatt ved Riksarkivet, og en kveld om først verdenskrig. Mer av dette! Her ligger sentrale oppgaver for å gjøre arkivene bedre kjent og brukt i allmennheten.

Siviliserte verdier

Arkivene og museene skjerper vår estetiske sans ved å vise fortidens kunstneriske og dokumentariske overleveringer i original. At dette er viktig, er åpenbart. Et eksempel: Sovjetiske soldater tok med seg store mengder kunst fra Berlin i 1945 som krigsbytte. Maleriene er nå i Eremitagen i St. Petersburg. De vil ikke bli levert tilbake. Jeg leste et sted at Churchill skal ha svart da han fikk spørsmål om hvorfor de allierte brukte så mye energi på å etterspore nazistenes ran av kunst: «Er det ikke derfor vi utkjemper denne krigen»? Jeg vet ikke om dette er en apokryf historie, men den berører i alle fall et viktig punkt: siviliserte verdier og museenes og arkivenes sentrale plassering i dette frontavsnittet.

Arkivene og museene øker livstemperaturen for den enkelte. Dette er et uttrykk fra Kulturbrevet, forfattet av bl.a. Johan Borgen og Henrik Groth i 1945. Livstemperaturen kan økes ved at arkivene og museene fordyper kunnskapen om og opplevelsen av å være menneske i dag. De får oss til å innse det relative og historisk betingede i våre egne synspunkter og holdninger – og bidrar til å fordype dem.

Arkivene og museene er vårt felles ansvar og vår felles skatt. Pass på dem, la dem ikke forfalle!