Fra galehus til arkiv

I 1492 tok styrkene til det katolske kongeparet Ferdinand og Isabella kontrollen over Granada by. Dermed satte de punktum for gjenerobringen av Spania etter 700 år med arabisk styre. Nå skulle datidens hovedstad bli et kjernepunkt for gotisk, spansk arkitektur. Kongeparet bestemte at Hospital Real, det kongelige sykehus, skulle bygges oppå en gammel muslimsk kirkegård litt i utkanten av byen.

Nå går jeg fem hundre år senere gjennom den barokke hovedinngangen, passerer runde buer og søyler i renessansestil og krysser et par luftige og arabiskinspirerte patios for å komme til målet for vårt besøk: universitetsbiblioteket og tilhørende arkiv, som har hatt tilhold her siden 1980.

Selve biblioteket er arkitektonisk formet som et kors. I lesesalen sitter ikke mer enn fem–seks ungdommer bøyd over sine studier, mellom vegger dekket av tusenvis av historiske bøker.

Kvinnen som tar imot meg, er biblioteksjef María Artés Rodríguez, som synes det er stas å få besøk av et norsk arkivmagasin.

– Så bra at dere vil skrive om oss! Men jeg må bare si fra om at hovedarkivet til universitetet ikke lenger holder til her. Det ble på åttitallet flyttet til Centro de Documentación Científica. De aller eldste samlingene har vi imidlertid fortsatt her på Hospital Real. Bli med inn og se i safen, sier biblioteksjefen.

Den gale helgenen

For å komme til safen går vi gjennom Orozco-biblioteket, som har fått navnet sitt etter barokkeksperten Emilio Orozco.

– Hospital Real har hatt mange funksjoner. Det har vært både sykehus, barnehjem og psykiatrisk sykehus, forteller hun og nikker mot et hjørne der det står noe som ser ut som en fengselscelle.

På et skilt over døren med gitter i tre kan vi lese: «I denne cellen satt helgenen Juan de Dios. Bokhandler og Guds Galning.»

San Juan de Dios er en mytisk figur i Granada med både en gate og en kirke oppkalt etter seg. Han het opprinnelig Juan Ciudad Duarte og åpnet en bokhandel i den andalusiske byen i 1538. Det er her han skal ha fått et kall fra Gud om å hjelpe andre, særlig dem som hadde minst. Bokhandleren begynte å ødelegge bøkene sine og vandre naken rundt i gatene og rope ut sine synder, mens han kritiserte de rike og mektige for å ikke gjøre noe for de fattige. Det var ikke særlig populært, og ettersom folk syntes han virket temmelig koko, eller «loco» som de sa, ble han sperret inne på Hospital Real. Etter ett års tid i den to kvadratmeter store cellen ble han sluppet ut, og han begynte å opprette små sykestuer i private hjem i Granada.

Noen år etter utskrivelsen av Juan oppsto en brann i Hospital Real. Vår mann rykket ut og reddet flere pasienter fra flammenes rov. I dag kalles den gamle cellen til helgenen «la biblioteca de San Juan de Dios», ettersom den er fylt av bøker om hans liv.

Det aller helligste

Maria Artés åpner den store grå metalldøren som fører oss inn til safen, som viser seg å være et rom på rundt seks kvadratmeter. Et instrument på en hylle viser at luftfuktigheten er på 31 prosent og temperaturen 20 grader. Jeg får vite at det med jevne mellomrom sprøytes ut en tynn gass som skal ta knekken på eventuelle papirspisende insekter.

Biblioteksjefen peker på noen pergamenter i glass og ramme på den ene veggen.

– Dette er selve grunnleggingsdokumentet til Universitetet i Granada, stemplet av pave Klemens VII selv i 1531. Og her ser du europeiske sjøkart laget av Mallorca-skolen for kartografi på 1600-tallet.

Så tar hun på seg et par hvite hansker og plukker frem en av bøkene hun er mest stolt av å ha i samlingen sin, en astronomibok trykket i 1499 skrevet 250 år tidligere av den skotske munken Johannes av Sacrobosco, også kjent som John av Hollywood. (På nettet finner vi også skrivemåten Holywood, som i likhet med Sacrobosco betyr «hellig skog».)

Med tegninger og forklarende tekst på latin viser den hvordan jorda var universets sentrum, mens de andre himmellegemene dreiet rundt den.

– Bøkene i trykkekunstens barndom prøvde å etterligne de håndskrevne bøkene som munkene hadde skrevet og kopiert i århundrer. Bøkene som ble trykket før 1501, kaller vi «incunables» (avledet av det spanske ordet «cuna», som betyr krybbe eller barneseng, journ.anm.). Legg merke til at det ikke står noe informasjon hvem som har trykket den, det er ingen sidetall, og her ser du at de har satt av plass til å tegne inn store innledningsbokstaver slik manuskriptene pleide å ha.

Sjakkbok for alle fra 1561

Etter å ha satt boken pent på plass vender hun seg mot de elleve bindene med atlas laget av den nederlandske kartografen Joan Blaeu på 1660-tallet. Hun skjærer en liten grimase av anstrengelse idet hun løfter en rundt 70 centimeter høy og 10 centimeter tykk bok ut av hyllen.

Bindet er ikke tilfeldig valgt. Hun blar seg frem til nydelig tegnede kart over Danmark-Norge, pyntet med fargerike illustrasjoner av hvalrosser, seler, hvaler og reinsdyr. Kartene er så detaljerte at jeg kan kjenne igjen navnene på en rekke små bygder rundt min egen hjemby Trondheim.

Tiden flyr inne i safen mens biblioteksjefen viser meg flere skatter. I prologen til en lærebok i sjakk fra 1561 skriver munken Ruy López de Segura at boken er svært nyttig både for nybegynnere og for dem som kan kan å spille fra før. Jeg får også se den spanske middelalderromanen om den gamle horen La Celestina, trykket i Nederland på den tiden landet sloss for uavhengighet fra Spania under åttiårskrigen. En tredje er dagboknotatene til doktor Federico Olóriz Aguilera, mannen som skapte systemet for gjenkjenning av fingeravtrykk i Spania på slutten av 1800-tallet.

Hovedarkivet

Før jeg forlater Hospital Real gjennom Los Jardines del Triunfo, «seiershagene», råder María Artés Rodriguez meg til å kontakte hovedarkivet til universitetet også.

Jeg skriver til sjefarkivar Carmen Domínguez Fernández, som umiddelbart inviterer meg til den offisielle presentasjonen av «En guide til Granada universitetsarkivs samlinger» uken etter. Den finner sted på kommunikasjons- og dokumentasjonsfakultetet ved det gamle Cartuja-klosteret.

Guiden er en 160 siders bok som gir en oversikt over både dokumenter, bøker og audiovisuelle produkter i universitetets arkiv. I den vesle presentasjonssalen sitter flere prominente gjester, blant dem noen av bidragsyterne til arkivets samlinger.

Guiden fra Universitetet i Granada ble lansert for å gjøre universitetets rike dokumentariske arv tilgjengelig for både universitetsfellesskapet og allmennheten. I dette heftet får vi en oversikt over de omfattende samlingene som har samlet seg opp siden universitetets grunnleggelse på 1500-tallet til i dag. Ifølge guiden dreier det seg om til sammen «over 5000 lineære meter med dokumenter». Disse består av både personlige og institusjonelle arkiver og inkluderer fotografiske, kartografiske og audiovisuelle samlinger.

Filmhistorie

Filmregissør Jose Sánchez Montes har donert 5000 timer med analoge opptak til universitetsarkivet.

– Gjennom 40 år med filmarbeid har jeg aldri slettet råopptakene mine, fordi jeg mener de har en verdi i seg selv. Men jeg begynte jo å lure på hva jeg skulle gjøre med dem. Universitetet er en institusjon som står meg nær, ettersom faren min var professor her, og det føles trygt å overlate materialet til dem, sier 63-åringen, som fortsatt lager film.

I opptakene finner vi intervjuer med kjente forfattere som José Saramago, flamencomusikk og -dans fra sigøynerbydelen av Granada og naturopptak fra den snødekkede fjellkjeden Sierra Nevada som ruver over byen.

– Jeg har dokumentert på film hvordan naturen har endret seg de siste tiårene. Ikke bare er det blitt mindre snø. Vegetasjonen, faunaen og alt har gått gjennom en drastisk forandring, noe ekspertene jeg intervjuer, også forteller om, sier Montes.

Kjærlighet til dokumenter

Sjefarkivaren selv, Carmen Domínguez Fernández, presenterer meg også for kvinnen hun tok over for. Pensjonerte Rosario Jímenez Vela begynte å jobbe for arkivet på slutten av 1970-tallet og ble arkivsjef på 1990-tallet. Hun hadde blant annet ansvaret for å lede arbeidet med å lage et standardisert og normbasert katalogsystem.

– For meg er arkivet historien om både universitetet, byen Granada og mitt eget liv. Selv om jeg er pensjonist, oppsøker jeg arkivet nærmest daglig. Jeg elsket og elsker fortsatt alle disse dokumentene som er vitnesbyrd om vår felles fortid, sier hun og viser til munnhellet om at et folk som ikke kjenner historien sin, er dømt til å gjenta den.

Det hun sier, står fint til sitatet fra den franske historikeren Marc Bloch bakerst universitetets arkivguide. Det minner oss om at tilgang på informasjon ikke er det samme som kunnskap:

«Dokumenter og informasjon er som et vitne. De snakker bare hvis de blir avhørt».