Historien blomstrer i Kew

The National Archives i Kew

Adresse: Kew, Richmond, TW9 4DU

Nettside: nationalarchives.gov.uk
Facebook: TheNationalArchives
Instagram: @nationalarchivesuk

TikTok: @uknatarchives

X (tidl. Twitter): @UkNatArcMedia

«Public Record Office» står det skrevet med meterhøye, inngraverte bokstaver over inngangen til The National Archives. Dette er det offisielle arkivet for den britiske regjeringen, samt England og Wales.

Allerede nå øker pulsen hos undertegnede journalist, som i over 25 år har hatt en sær interesse for gamle engelske konger og dronninger.

Det begynte med Richard Herrmanns levende skildring av Stuart-dynastiet, som regjerte fra 1603 til 1714. Boka «Maria Stuart og hennes verden» åpnet en tenårings øyne for rojale intriger og dramatikk i n-te potens (ofte bokstavelig talt).

Derfor er det ekstra stas når presseansvarlig Polly Newton tar meg med opp i annen etasje og viser frem noen eldgamle bøker utstilt i en monter. Den ene lister opp hvor mye Charles II brukte på kroningsregalier før han skulle krones i 1661, året etter at han endelig kom tilbake til England. Den andre kan dateres helt tilbake til 1315/16 og tar blant annet for seg hva Edward II brukte på klær, mat, lønninger og veldedige formål. På grunn av det hårete skinnet boken er bundet inn med, så kalles den rett og slett «The Hairy Wardrobe book».

Nå er Aksess´ utsendte starstruck så det holder. Men mer skal det bli. For sammen med sosiale-medier-sjef Steven Franklin viser Newton vei inn til deler av bygget som publikum vanligvis ikke har tilgang til.

Først må jeg legge igjen penn og ryggsekk i et lite skap i en garderobe – slike forholdsregler må til i nærvær av uerstattelig historie. Polly Newton har heldigvis en blyant klar, slik at notatskribling kan gjennomføres når vi rusler gjennom et kontorlandskap omringet av bokhyller. Her finner vi noen av de rundt 550 ansatte ved arkivet, og atmosfæren er vennlig, men stille og konsentrert.

Vi lister oss inn på et leserom, og Steven Franklin henter noen mapper som han har liggende på pulten sin. Siden vi møtes få dager før kroningen av kong Charles III, så dreier materialet seg om detaljer rundt den forrige seremonien i 1953.

Franklin viser frem fotografier av kroningsregalier, tatt for å dokumentere alt av glitter og diamanter som var en del av seremonien da Elizabeth II skulle få kronen på hodet. Et helt spesielt øyeblikk, preget av nesten tusen års historie og omstendelige ritualer.

– Vi kommer borti noen virkelige fantastiske ting her. Det er lett å forsvinne litt inn i det, sier Polly Newton smilende.

Hun er fersk i jobben ved arkivet, men har allerede fått gleden av å se håndskrevne brev fra Ringenes herre-forfatter J.R.R Tolkien.

– Disse brevene ble nylig oppdaget av en av våre frivillige. De hadde ikke tidligere vært katalogisert som en del av samlingen vår, forteller hun.

Blant sine høydepunkter nevner Steven Franklin et skjebnesvangert dokument fra 1938, underskrevet av Adolf Hitler, Benito Mussolini, Neville Chamberlain og Édouard Daladier.

– Jeg har hatt München-avtalen mellom hendene, sier han. For Franklin, som er historiker med moderne britisk historie etter 1918 som spesialfelt, så var det en opplevelse av de sjeldne.

Selv sperrer jeg øynene opp når jeg får se en invitasjon som ble sendt til Winston Churchill fra Buckingham Palace, hvor slottet lurer på om statsministeren kunne tenke seg å være en del av prosesjonen under kroningen av Elizabeth II.

Så må vi videre. Ut av leserommet, inn i en heis, ut i en gang. Ingen fotografering, nå beveger vi oss mot kjernen av bygget: selveste arkivene. I magasin nummer åtte (av 16) er det kjøligere i luften, og jeg får vite at temperaturen endres gjennom året for å sikre best mulige lagringsforhold. Hyller på hyller med brune bokser, som skjuler noen av arkivets over 12 millioner dokumenter. Foreløpig har rundt ti prosent av alt dette blitt digitalisert.

– Omfanget av det vi har her, er så enormt, ord kan nesten ikke beskrive det. Ærefrykt er kanskje det nærmeste, sier Franklin.

Alt er ikke her i Kew. Noe befinner seg i et eksternt lagringsanlegg – en saltgruve i Cheshire. Blant Kews kjæreste skatter er 1225-utgaven av Magna Carta. Det samme med Shakespeares testamente fra 1616. 

Akkurat disse dokumentene er ikke så lett tilgjengelige for publikum. Men for store deler av samlingen er det bare å søke opp og bestille tilgang til dokumenter via nettsiden. Når du kommer hit, legitimerer du deg, og deretter slipper du inn i de offentlige lesesalene, hvor du (forsiktig) kan granske det ønskede materialet.

Kew Gardens

Kew Gardens, som er på Unescos verdensarvsliste, er et must når du er her. Londons prakt av en botanisk hage inneholder over 50 000 plantearter, og her kan du lett tilbringe en hel dag. Ikke gå glipp av parkens «Treetop Walkway» for fugleperspektiv over de vakre omgivelsene og glimt av Londons skyline.

Det er flere hyggelige spisesteder i Kew, og det er også mulig å innta lunsjen i Kew Gardens. Du kan ta med egen matpakke, eller velge noen av cafeene i parken. Den vakreste (og desidert dyreste) av dem er The Botanical Brasserie, hvor det er spiseplikt fra klokken 12 og utover. Men tar du turen på morgenen og det ikke er så mye folk, så kan du nyte en kaffekopp med nydelig utsikt over dammen mot Palmehuset.