– Leter alltid etter levet liv

– Jeg kan faktisk ikke huske å ha vært så nervøs før en premiere, sier Christopher Grøndahl. Han har brukt de siste fire årene på å elte frem manuset til filmen «Sulis 1907». Filmen handler om gruvesamfunnet i Sulitjelma, den gang landets nest største industriarbeidsplass, med arbeidsvilkår så nedrige at det ble kalt «Lapplands helvete». Grøndahl har vært forfatter i 25 år og har jobbet med film i 20 av dem, men det er sjelden at han er så gjennomgripende involvert helt frem til lansering. Derav nervene.

Levendegjøring av historien

Hvor mye han visste om Sulitjelma fra før?

– Ingenting! Jeg hadde ingen anelse. Men det er jo også en av gledene i det jeg driver med, at jeg kan gå i kildene og få lov til å oppdage hva som ligger der.

I filmen skildres historien om svenske kapitalister som drev rovdrift på norske arbeidere for egen vinning. Dette var bare ti år før den russiske revolusjon, og de gryende sosialistiske strømningene i Europa var en overhengende trussel for bedriftseiere og kapitalmakt. Den arbeider som viste minste tegn til motstand, ble stemplet som oppvigler, deretter forvist og svartelistet.

– Arbeiderkampen var reell. Det viktigste med å lage en film som dette er at vi kan levendegjøre en epoke de færreste i dag vet noe om, og gi innblikk i hvordan det var å være menneske i Sulitjelma i denne brytningstiden. Jeg jobber med å levendegjøre historiske hendelser på en slik måte at vi kommer nærmere personene som sto midt i dem, sier Grøndahl.

Olaf vs. Olof

Regissør Nils Gaup hadde jobbet i flere år med stoffet og hadde en klar visjon om hva han ønsket å formidle, da Grøndahl ble hyret til å skrive manus.

Sulitjelma var et eget samfunn, med egen økonomi og et eget politi. Det var svenskene som eide bygda, som styrte alt. Sentral i filmen er konflikten mellom den lokale ledelsen, ved direktør Olaf Aabel Corneliussen, som mente at en anstendig lønn ville sikre en habil og stabil stab, og Helsingborg-sidens unge, ambisiøse subdirektør Olof Wenström, som jaget profitt på bekostning av arbeidernes lønn og sikkerheten i gruvene.

– Det tok oss en god stund å finne dynamikken mellom disse to, og forholdet mellom dem og arbeiderne. De første rundene var faktisk ganske frustrerende, men etter hvert som jeg forsto hvordan Nils tenkte, så ble det en veldig produktiv og stimulerende manusprosess, forteller Grøndahl.

Råstoff fra virkeligheten

Han er svært takknemlig for jobben arkivarer og historikere gjør med å bevare historien.

– Deres oppgave er å ta vare på så mye som mulig, å ha kjærlighet for alt. Det er til stor hjelp for sånne som meg. Når jeg jobber med historisk materiale, så leter jeg etter noe spesifikt – først og fremst fliker av levet liv. Christopher jobber etter doktrinen «Har det skjedd, kan vi bruke det», og ser sjelden grunn til å dikte. Alt råstoffet du trenger, finnes, bare du graver dypt nok. – Jeg er mindre flink til å sette meg ned og tyde håndskrevne brev og lese tall, så akkurat det har jeg overlatt til historikere og arkivarer som kan det. Hovedkilden hans har vært Sulitjelma historielag, som har jobbet med denne historien og arkivene i en årrekke. Spesielt viktig i manusarbeidet var hovedfagsoppgaven til Wenche Spjelkavik om samfunnet i Sulitjelma i årene 1890 til 1907.

Sulis 1907

Storfilmen handler om arbeideropprøret i gruvelandsbyen Sulitjelma, som mange mener var starten på dagens fagbevegelse. Den gikk rett inn på kinotoppen, og har også vekket begeistring hos kritikerne.

 

• Regissør: Nils Gaup
• Produsent: Storyline Nor og Handmade Films
• Manusforfatter: Christopher Grøndahl
• Sjanger: Historisk spenningsdrama
• I rollene: Otto Fahlgren, Simon J. Berger, Pernille Sandøy, Alexandra Gjærpen, Heidi Ruud Ellingsen, Rune Temte, Stig Henrik Hoff. 

Liv i fortellingen

– Jeg jobber med å levendegjøre historiske hendelser på en slik måte at vi kommer nærmere personene som sto midt i dem. Førstehåndsskildringer har en stor verdi når du skal puste liv i fortellingen.

I materialet fant han fortellingen om den unge jenta som reiste fra et lite øysamfunn i havgapet for å skape seg et liv, men endte med slavejobb i Sulitjelma. Her er beretninger om hvordan det var å sokne etter druknede barn i Langevann. Om opprydningsarbeidet etter den unge mannen som kjærlighetssorg drev til selvmord med en dynamittgubbe. Sterke historier som har bidratt til en forståelse av hvilket tøft samfunn dette var.

I arkivene dukket også bokholder Bang opp med sine kreative løsninger: Da han fikk barn og behov for barnevogn, utgiftsførte han den under Jernbanens konto som «hjulgående materiell».

Arkivene ga også informasjon om en dramatisk eksplosjonsulykke der to menn døde, og den unge subdirektøren ble stilt for retten.

– Wenström hadde lagret lampeolje sammen med dynamitt. Selv skyldte han på en av oppsynsmennene. Denne striden har vi laget en episode av, basert på brev og telegrammer. Poenget er, dette er reelle hendelser, liv levet, og stoff som dette gjør historien så mye mer virkelig.

– Å lage film handler om å individualisere, å trekke sammen historiene og skape enkeltskikkelser som kan representere de ulike sidene. Det er en av de store kunstneriske frihetene vi er nødt til å ta for å få det til å fungere innen filmens rammer, sier Grøndahl. 

Først da manuset var ferdigskrevet, fikk han selv omvisning i arkivet.

– Å kunne gå rundt og se og kjenne på alt var spesielt. Det gjorde jo historien enda mer levende for meg.

Møte med publikum

Verdenspremieren på filmen var utendørs i Sulitjelma Fjellandsby en hustrig høstkveld, med sprakende bål, nypoppet popcorn og et svært forventningsfullt publikum.

­– Det ble en magisk opplevelse. Først og fremst fordi det viste seg at så mange som var der, hadde egne livshistorier knyttet til gruvesamfunnet, forteller Grøndahl.

– Jeg ble stående ved siden av en dame som gråt. Uoppfordret snudde hun seg mot meg og sa: «Det der var livet til han bestefar.»