Intervju med Daniel Gonzalez

– Hvor mange jobber i byarkivet, og hvordan er dere organisert? 

I Bergen byarkiv er vi rundt 60 medarbeidere fordelt på fem avdelinger: Depot og katalog, Private arkiv og oppdragsvirksomhet, Formidling, Moderne arkiv og Sentralarkivet.

– Hva går din jobb ut på? 

Sentralarkivet har ansvaret for nesten all dokumentasjon som skapes i de fleste etater og enheter i Bergen kommune. Sentralarkivet er organisert i tre avdelinger: Eiendomsarkivgruppen, Sakarkivgruppen og Personarkivgruppen. 

Eiendomsarkivgruppen arkiverer saker knyttet til eiendom: plan- og byggesaker, kommunale eiendommer og brannvesenet. Sakarkivgruppen håndterer alle generelle saker i sakarkivet (knyttet til arkivnøkkel), og Personarkivgruppen, der jeg jobber, tar seg av alle personrelaterte saker og henvendelser. Dette gjelder for eksempel boligetaten, skoler og barnehager, innkreving og personalarkivet til kommunen. Denne dokumentasjonen er knyttet til personer og sakene, og journalpostene er som oftest unntatt offentlighet. 

Som fagkonsulent i Personarkivgruppen har jeg ansvaret for daglig arkivdrift og dokumentfangst i alle kanaler. Jeg jobber også mye med kontroll og journalføring og klassifisering av dokumenter knyttet til offentlig journal. Jeg gir også veiledning til saksbehandlere i Bk360 (Public 360), som er arkivsystemet vi bruker i Bergen kommune. Min rolle er viktig for å sikre at dokumentasjonen blir lagret og organisert på en måte som gjør at den kan være tilgjengelig og brukbar. 

– Hvor lenge har du hatt denne stillingen?

Jeg har hatt denne stillingen i to og et halvt år. Jeg begynte på Sentralarkivet den 11. januar 2021. 

– Når kom du til Norge – og hva brakte deg hit? 

Gjennom studier i kommunikasjon fra Universitetet i Barcelona fikk jeg muligheten til å studere digital kultur på Universitetet i Bergen. Jeg reiste til Norge i 2015 og har blitt boende siden. I Bergen tok jeg videre en mastergrad i interkulturell forståelse (en slags mastergrad i sosialantropologi) ved NLA Høgskolen. 

– Hva fikk deg til å bli værende i Norge etter studiet? 

Jeg fullførte mastergraden min i april 2020, samtidig som de første nasjonale tiltakene mot koronaviruset ble gjennomført. Starten av pandemien rammet Spania spesielt hardt, og mange av vennene mine der var isolert og innestengt. Derfor var det enkelt for meg å bestemme meg for å fortsette å bo i Norge gjennom denne perioden. Her var samfunnet for det meste fortsatt åpent. 

– Var det et bevisst valg å bli arkivar – og hvordan havnet du her? 

Jeg hadde ingen planer om å jobbe med arkiv da jeg studerte, men har alltid vært interessert i historie, dokumentasjon og kulturarv og tok flere fag innen disse emnene. Jeg sendte en åpen søknad til IKA Hordaland og fikk en sommerjobb rett etter at jeg fullførte utdanningen. Der jobbet jeg noen måneder med å ordne papirarkiv før jeg ble kontaktet av et bemanningsbyrå for å jobbe med å pakke og kategorisere papirmapper for NAV. Straks etter at jeg var ferdig i NAV, ble jeg plassert ved byarkivet i et kort vikariat uten egentlig å ha relevant erfaring fra arkivdanning. Jeg fikk likevel god opplæring, og etter ett og et halvt år søkte jeg stillingen jeg nå har, og ble ansatt fast. Jeg trives veldig godt med arbeidsoppgavene mine og synes det er et veldig bra arbeidsmiljø på Sentralarkivet. 

– Hva er det beste med å jobbe med dokumentasjonsforvaltning?

Det beste med å jobbe med dokumentasjonsforvaltning er variasjonen i arbeidsoppgavene. På Sentralarkivet roterer vi oppgavene hver dag, slik at jeg får jobbe med en rekke fagområder. Det gjør at hver dag bringer nye problemstillinger og læringsmuligheter. Jeg trives også med å hjelpe andre ansatte i kommunen med å forstå viktigheten av å ivareta arkivene på en god og effektiv måte. Jeg har flinke og hyggelige kollegaer, og det er noe jeg virkelig setter pris på ved jobben min. 

– Hva er det verste med å jobbe med arkiv/dokumentasjonsforvaltning? 

Det verste er når saksbehandlere ikke forstår formålet med systemene eller hvordan de skal brukes. Eller når noen har «hemmelige» sideordnede papirarkiv som ingen vet om. Det kan føre til kaos og gjøre jobben vanskelig. En annen ting som kan være frustrerende, er at det kan ta lang tid å få ting gjort i kommunal forvaltning. Av og til vil man få noe gjort med en gang, men da står kanskje prosedyrer og byråkrati litt i veien. 

– Hvor ser du deg selv om fem eller ti år? 

Gjerne i samme eller tilsvarende stilling. Jeg har imidlertid et ønske om mer utdanning i arkiv og IT for å utvide egen kompetanse og kunnskap om det som påvirker feltet. Når jeg blir eldre, håper jeg å bidra til utviklingen av arkivfaget og være med på å finne nye og bedre måter å organisere og ta vare på arkiv på. Samtidig er jeg åpen for nye muligheter og erfaringer som kan komme min vei, og jeg ser frem til å se hva fremtiden vil bringe. 

– Hva er den største forskjellen på Norge og Spania innenfor arkivfeltet?

Jeg har aldri jobbet med arkiv i Spania. Men Spania er et veldig desentralisert land med regionale og lokale arkiver med ulik grad av autonomi, og jeg kan tenke meg at dette kan føre med seg en større variasjon i arkivpraksis og krav til dokumentasjonsforvaltning mellom ulike regioner og kommuner. I tillegg har Spania en arkivlovgivning som i stor grad fokuserer på vern av kulturarv og bevaring av historisk materiale og ikke like mye på kravene til dokumentasjonsforvaltning og tilgang til offentlige arkiver. Jeg forstår likevel at begge land legger vekt på betydningen av å bevare dokumentasjon som kilde til kunnskap og historie.

I Spania kan private arkiver bli tatt inn i nasjonale samlinger hvis de anses å ha stor verdi for landets historie og kultur. I Norge virker det for meg derimot vanlig at kulturminneinstitusjoner og museer er ansvarlige for å bevare og gjøre tilgjengelig den private delen av kulturarven.