Intervju med Marthe Marie Strand

Kan du kort beskrive din arbeidsplass og hva går din jobb ut på?

– Preus museum er det nasjonale museet for fotografi, så her har vi i oppgave å samle, bevare og formidle de kunstneriske, kulturhistoriske og tekniske sidene ved fotografiet.

Min jobb som arkivar er delt i fire hovedoppgaver. Jeg jobber med fotosamlingen, den tekniske samlingen og privatarkivene på museet, samtidig jobber jeg med formidling av den teknologiske samlingen.

Hvor lenge har du hatt denne stillingen?

– Første gang jeg jobbet på Preus museum, gikk jeg på ungdomsskolen. Det var på en OD-dag, og jeg var veldig heldig som fikk lov til å komme på museet og omemballere negativer. Da jeg var 19, fikk jeg helgejobb i resepsjonen, mens jeg studerte. Deretter jobbet jeg på museet i flere perioder med formidling, samling og arkiv, men fast stilling som arkivar fikk jeg i 2022.

Var det et bevisst valg å bli arkivar? – og hvordan ble du det / hvordan havnet du her?

– Det hadde vært gøy å si at OD-dagen satte i gang en drøm om å bli arkivar, men det gjorde den altså ikke. Jeg var mest interessert i kunst, derfor reiste jeg til England og tok en bachelor i kunsthistorie, men så ble det noen emner i museumsformilding og samlingsforvaltning, og til slutt skrev jeg en masteroppgave der jeg undersøkte utstillingen som pedagogisk tekst. Jeg jobbet ti år med kunstformidling for ulike kunstinstitusjoner, før jeg skjønte at det var på baksiden av det hele jeg ønsket å være. Inne i samlingene og arkivene der kunnskap oppbevares, er det veldig fint å være.

Hva slags arkivsamlinger forvalter dere?

– Museet har i underkant av 40 privatarkiv. Disse kan deles inn i tre kategorier. Det ene er arkiver fra privatpersoner, spesielt fotografer. Vi har også arkiv etter fotoatelier/-bedrifter, og den tredje typen er arkiv fra fotoorganisasjoner.

Hvorfor er disse arkivene/samlingene viktig?

– Kanskje jeg kan forklare det med ett eksempel. Elisabeth Meyers (1899–1968) arkiv viser en kvinnelig journalist og fotograf som var kjent i sin samtid og deretter nesten glemt, helt til hennes arkiv ble gitt til Preus museum i 2000. Hun fotograferte ikke bare norsk hverdag, men også livet i Persia, India, Ungarn, Alaska og Mexico. Fotografiene og historiene er fortsatt aktuelle i dag. Hun fotograferte bl.a. en flyktningleir i Syria og kvinner i gatedrakter på egne trikker i Teheran. I løpet av dette året publiseres en ny bok om Elisabeth Meyer med utgangspunkt i arkivet.

I dag ser man viktigheten av en troverdig kilde til kunnskap. Jeg liker å tenke at museer, bibliotek og arkiv spiller en sentral rolle i kunnskapsformidling, og vi trenger å ta på alvor den tilliten som folk har til det vi gjør. Arkivene vi forvalter, er grunnlag for forskning nå og i fremtiden. Selvfølgelig er vi klar over at fotografiet siden starten har kunnet bli manipulert, men sammenlignet med i dag kan man vel tørre å påstå at fotografiene som allerede er i arkivene våre, muligens kan ses som mer troverdige kilder enn mange av dem som kommer inn i fremtiden.

Hva bruker du mest tid på akkurat nå?

– Nå jobber jeg med et veldig spennende fotoarkiv som er blitt gitt til museet av en mann i 40-årene. Det er ganske komplisert, fordi det består av mye forskjellige formater som positiver i album, notatbøker, permer, løse, innrammet i ramme, innrammet i kuber, ja kuber – terninger! Det er fotografier i «vanlig» album, i digitalt skapte album, i My Social-bøker, i utklippsarkiv og julekort, samt dias, negativer og bilder på cd-rom, minnepinne og i andre digitale mapper. Dette er et veldig moderne fotoarkiv som virkelig utfordrer arbeidsverktøyene våre.

Er det noe du er spesielt opptatt av på jobb for tiden?

– Fotoarkivet som allerede er nevnt, belyser mange viktige spørsmål som må jobbes med, derfor jobber jeg med å gjøre dette til en case i et innlegg jeg skal ha på Fotonettverkets høstmøte, der vi denne gangen tar opp hvordan vi på best mulig måte kan jobbe med fotoarkiv.

Museet ser nå på hvordan våre verktøy for å registrere og katalogisere fungerer for materialet med stor grad av hierarkisk struktur.

Hva ønsker du at skulle ha vært annerledes i din jobb?

– På DigitaltMuseum ligger bildene til flere fotografer som er relevante for museets arkiver. Jeg kunne virkelig ønske at det ble en sømløs overgang mellom de forskjellige systemene (Asta / Digitalarkivet / Arkivportalen / Primus / DigitaltMuseum) slik at brukeren enklere kan finne frem til sammenhenger i materialet. Det hadde også vært fint hvis navneautoritetene i KulturNav, som vi i museer benytter, kunne integreres i Asta.

FAKTA

Fotonettverket er et faglig museumsnettverk for fotografi, men både arkiver og bibliotek som forvalter fotomateriale, deltar også, dvs. ca. 40 institusjoner. Preus museum er leder av nettverket.