Kilder til lofotfiskernes etterlatte

Som slektsforsker har jeg alltid hatt en iboende nysgjerrighet til å grave i fortiden. Jeg er ikke fremmed for å gå grundig til verks i søken etter historiske godbiter, selv om dette er et møysommelig og tidkrevende arbeid. Det er givende å kunne belyse ulike sider av et enkeltmenneskes liv som på en eller annen måte har hatt en direkte betydning for ens eget. Å studere vedkommendes livsløp isolert sett kan i og for seg være interessant nok, men ofte får man et langt mer nyansert bilde om man evner å sette funnene sine inn i en større sammenheng. Jeg personlig ble såpass revet med av de omkringliggende omstendighetene rundt én enkelt hendelse at jeg i mangelen på relevant faglitteratur bestemte meg for å forfatte denne selv.

Hjelpefond for etterlatte

Saken som utløste det hele, var et forlis på Lofothavet i 1893, der et båtmannskap på fem fiskere fra Vega hadde gått tapt i en storm like utenfor Værøy, der de rodde vinterfiske. Ved første øyekast var dette kun nok et tilskudd til den vante drukningsstatistikken i nord, men etter nærmere undersøkelser viste det seg at disse ikke var alene om å miste livet denne stormfulle dagen. Det kraftige uværet resulterte nemlig i så store menneskelige tap at i alt 123 lofotfiskere måtte bøte med livet.

Etter å ha lest en artikkel fra Arkiv i Nordland om «Storstormen» i 1893 ble jeg gjort oppmerksom på at det der fantes oppbevart et arkivstykke vedrørende et hjelpefond som ble opprettet i forbindelse med håndteringen av de etterlatte. Dette kunne muligens inneholde opplysninger om den konkrete familien jeg søkte. Selvfølgelig måtte dette undersøkes.

Innsamlingsaksjon

I forkant av arkivbesøket hadde jeg på forespørsel fått tilsendt et utvalg kopier, som til min store glede ga langt mer utfyllende opplysninger enn jeg først hadde trodd. Ikke bare inneholdt arkivstykket en oversikt over alle de omkomne i stormen, men for hvert enkelt herred disse hørte hjemme i, fantes det utfyllende beretninger fra både prest og lensmann på stedet. Disse redegjorde i detalj for de omkomnes familiestilling og økonomiske situasjon for på best mulig måte kunne rangere i hvilken grad de etterlatte var trengende.

Kort tid etter stormen ble det nemlig iverksatt en landsomfattende innsamlingsaksjon til inntekt for de etterlatte, der en egen innsamlingskomité i hovedstaden raskt var ute med å innhente opplysninger fra de lokale myndighetene. Disse nedtegnelsene ble videreformidlet til en særskilt opprettet hjelpekomité i Bodø som siden utarbeidet retningslinjer for hvordan de innsamlede pengene skulle fordeles. Heldigvis er mye av underlagsmaterialet for denne kartleggingen bevart, slik at man på den måten kan få et helt unikt innblikk i de etterlattes sosialøkonomiske forhold rett etter stormen.

Nærmere undersøkelser

Arkivmaterialet ga såpass god innsikt i den aktuelle ulykkeshåndteringen at jeg ville vite mer om hvordan liknende hendelser ble tatt hånd om opp gjennom årene. Forlis i tilknytning til lofotfisket var ikke akkurat et ukjent fenomen, og det kunne være interessant å vite hvordan fremveksten av økonomiske sikkerhetsnett for lofotfiskeres etterlatte hadde utviklet seg over tid. Var det vanlig at berørte familier mottok slike pengedonasjoner, eller fantes det andre ordninger? Hva slags hjelp kunne egentlig en fattig familie forvente når de mistet sin hovedforsørger på sjøen i siste halvdel av 1800-tallet? Dette ville jeg finne svar på.

En av mine første gjøremål var å finne informasjon om tidligere stormulykker for å ha et sammenlikningsgrunnlag. Jeg gikk gjennom en rekke kirkebøker og noterte ned relevante dødsfall. I tillegg leste jeg meg opp på det jeg kom over av eksisterende forskningslitteratur. En av de mest interessante artiklene jeg fant, var i Historisk Tidsskrifts andre utgave for 2001, forfattet av historiker Narve Fulsås; «Kva er gale med det historiske kjeldeomgrepet? Ein kritikk av kjeldekritikken». Han hadde samlet opplysninger fra noen av de mest kjente stormulykkene i Lofoten og gjenga en rekke nyhetsmeldinger fra disse for å vise hvordan de enkelte sakene ble omtalt i riksdekkende media. Foruten stormen i 1893 ble ulykkesårene 1849 og 1868 trukket frem. Her var det også store menneskelige tap, men allikevel virket allmenninteressen å være langt mer fraværende ved disse to tilfellene. Nyhetsmeldingene var korte og lite utbroderende. Ingen omfattende hjelpetiltak synes å ha blitt stelt i stand.

Avisarkivene om forlisene

Selv tok jeg et dypdykk i avislitteraturen. Her var Nasjonalbibliotekets avisarkiv gull verdt. Foruten det redaksjonelle innholdet i de enkelte artiklene bidro avisstudien til å danne et bilde av hvordan nyhetsformidlingen den gang spredte seg. I motsetning til dagens lokalaviser inneholdt 1800-tallets aviser langt mer riksdekkende stoff som ofte ble gjengitt gjennom direkte avskrift fra andre aviser. De mest allmennyttige sakene ble dermed presentert for et større publikum, men den lange responstiden viste seg å ha en vesentlig betydning for øvrighetens engasjement for de enkelte sakene.

Slik tilfellet var ved lofotstormen i 1849, tok det faktisk en hel måned før befolkningen sør i landet fikk rede på hva som hadde inntruffet hos deres landsmenn i nord. Kommunikasjonsnettet tillot ikke en raskere nyhetsformidling. Etter hvert som telegrafnettet ble utbygget, særlig fra 1860-årene, forbedret forholdene seg betraktelig. En beskjed som tidligere kunne ta flere uker i vanlig postgang, var nå fremme på få minutter. Man kan lett forstå at en slik effektivisering av nyhetsmeldingene ga bedre informasjonsflyt og bidro til en sanntidsforståelse på tvers av store geografiske avstander. Samtidig ble nyhetsstrømmen langt mer omfattende idet avismengden øktes markant utover siste halvdel av 1800-tallet. Nyhetene ble mer tilgjengelige for folket, noe som muliggjorde en større mobilisering av frivillige hjelpeordninger når nøden først meldte seg.

Den store medieoppmerksomheten gjorde ikke bare at innsamlingsaksjoner lettere kunne settes i stand, men den sørget også for en større debatt rundt ulykkeshåndteringen. Selv om innsamlingsaksjonen i 1893 ga et så godt resultat at et vesentlig beløp av den innsamlede kapitalen ikke trengtes å bli utdelt til de etterlatte, finner man også flere kritiske artikler som går til angrep på den norske stat for ikke å løfte en finger. Foruten fattigkassens skambelagte midler var det liten hjelp å få fra de offentlige myndighetene. Skulle man virkelig være avhengig av privat offervilje hver gang en slik tragedie inntraff?

Private forsikringsforeninger

Noen hadde allerede begynt å ta saken i egne hender ved å tegne en livs- og ulykkesforsikring. Fra midten av 1800-tallet hadde private forsikringsforeninger så vidt begynt å opptre i Norge, og fra 1880-årene ble det opprettet egne foreninger rettet spesielt mot fiskerinæringen. I 1893 var både Lofotfiskernes Selvhjelpskasse og fiskeriinspektør Jens O. Dahls Gjensidig Forsikringsforening for Fiskere i virksomhet og kunne tilby forliste fiskeres etterlatte en erstatningssum ved dødsfall på visse betingelser mot en årlig avgift. Allikevel var disse lite benyttet. Interessen for å avse sine opptjente penger til en sak man mest sannsynlig ikke fikk bruk for, var lite fristende. Dermed var majoriteten av fiskerne uforsikret frem til den lovpålagte ordningen i 1908, da Stortinget vedtok obligatorisk ulykkesforsikring for norske fiskere, slik industriarbeiderne fikk i 1894.

Eget fiskerimanntall

Ved introduksjonen av den nye forsikringsloven av 1908 fikk hver enkelt kommune i oppgave å registrere alle forsikringspliktige i et eget fiskerimanntall. Disse manntallene inneholder opplysninger om både navn, bopel, fødselsår, sivilstatus, antall barn, type fiske, arbeidsgiver, forsikringsklasse og betalingsstatus og er dermed en veldig interessant kilde som kan følges hvert enkelt år for de stedene manntallene ennå er bevart. Disse finnes som oftest i kommunearkivene, eventuelt interkommunale arkiver, slik som Arkiv i Nordland. Særlig i de nordnorske kystkommunene kan man se at en svært stor andel av befolkningen var tilknyttet fisket.

For lofotfisket konkret finnes det også en egen deltagerstatistikk i oppsynssjefens årlige lofotberetninger som forteller hvor mange tilreisende fiskere som kom fra de enkelte prestegjeldene. Denne statistikken daterer seg helt tilbake til 1860, og om man sammenstiller disse opplysningene opp mot folketallet i den aktuelle kommunen, med en avgrensning i form av kjønn og alder, kan man se at andelen lofotfiskere stedvis var svært høy. Om man bruker Vega prestegjeld som et eksempel, ser man at om lag 85 % av den mannlige yrkesaktive befolkningen i 1865 var bortreist på lofotfisket. Som en konsekvens av dette finnes det markante fall i fødselsstatistikken ni måneder etter lofotsesongens inntog. Fødsler i november og desember utgjorde kun en sjettedel av det normale gjennomsnittet de resterende vår- og sommermånedene.

Dette beviser ikke bare at tilknytningen til havet var stor, men også at en vesentlig andel av de bortreiste fiskerne var småbarnsfedre. Med andre ord medførte drukningsdøden at mange småbarnsfamilier ble berørt. Trange økonomiske kår ble en realitet for flere, men heldigvis bedret forholdene seg gradvis utover mot århundreskiftet. Man var ikke lenger overlatt til seg selv. Større synlighet i det offentlige ordskiftet sørget for at innsamlingsaksjoner tok form, i tillegg til at samfunnsdebatter ledet saken frem mot et statlig ansvar. Jeg har i min masteroppgave forsøkt å belyse dette, blant annet ved å løfte frem enkeltes historier på godt og vondt. Selv om studien har vært veldig interessant, må jeg si at den først og fremst har vært svært tankevekkende.