Julekort på Aust-Agder-Arkivet

Å sende julekort har ingen lang tradisjon. Det var engelskmennene som var først ute med den nye skikken. En kjent britisk designer, Sir Henry Cole, var idéskaperen og John Calcott Horsley tegnet det første julekortet som ble trykket i England i 1846. Dette kortet framstiller en lykkelig borgerlig familie som er samlet til selskap rundt et dekket julebord. De skåler i vin og ønsker: “A merry Christmas and a happy new year”. Å sende og samle på julekort ble ganske raskt en mote. Men skikken var ikke for alle. Kortene var dyre å kjøpe, og det var dyrt å sende et kort.

Det var først da en tysk postmester med navnet Stephan tok initiativet til Verdens post-union i 1874, at det ble mulig å sende kort for en billig pris over hele kloden, uansett land og avstand. Nå ble det for alvor en motesak å sende julehilsen til fjern og nær.

Skikken har holdt seg fram til i dag. Ved å gå julekortene nærmere etter i sømmene ser vi at de også uttrykker en del av vår kulturhistorie.

I samlinga “Fag og Produkt” på Aust-Agder-Arkivet finner vi også julekortsamlinger, pertentlig registrert på giver. Det mest spesielle kortet er et lite håndlaget kort med en enkel hilsen: Glædelig Jul, som har tilhørt fru banksjef Anna Hammer i 1870-åra. Selv om kortet er enkelt, er det likevel interessant. Kortet forteller oss nemlig at et rikt borgerskap i sjøfartsbyen Arendal allerede tidlig fanget opp moteretningene ute i Europa.

For det var først i 1883 at det første norske julekortet ble trykket. Dette kortet var en nissetegning av Wilhelm Lassen. Tegnere og kunstnere var nå engasjert, og å samle på julekort ble snart like populært som å samle på frimerker. Men billige var ikke slike kort. De kunne koste 30 eller 50 øre, og når de var riktig fine opp til ei krone for stykket. For en vanlig arbeidsmann kunne dette altså være ei halv daglønn.

Utvalget i kortsamlinga ved Aust-Agder-Arkivet bekrefter at velsituerte borgere i Arendal sendte og samlet på julekort på 1800-tallet. Her er ingen slike minner fra mindre velstående familier. En feilkilde når det gjelder representativitet er likevel at det var de velsituerte som også var de ivrigste giverne av arkivstoff til Aust-Agder-Arkivet i forrige århundre. For vi vet at skikken ble brukt av sjøfolk og slektninger i Amerika, så i kister og på loft finnes det derfor sikkert mange kort med sløyfer rundt som oldemor har hatt som et kjært minne.

Hvordan så de første julekorta ut? I Damms jubileumsbok gjør maleren Håkon Stenstadvold et stort nummer av å dele dem inn i kort med to slags motiver: Det humoristiske bildet av julenissen – og det alvorlige bildet som prøver å behandle et norsk julemotiv kunstnerisk. Den humoristiske nissen, som allerede fra 1883 var tegnet av Lassen, har overlevd helt til våre dager. Nissen rir på gris, eter graut med stor tresleiv, og gjør alle slags muntre krumspring. Disse korta har maleren det som et stort framskritt da de store forlagene som Damm, Mittet, Beyer og Moe ga ut julekort som var tegnet av anerkjente norske kunstnere slike som Bergslien, Kittelsen, Munthe, Skredsvig, Werenskiold og Gude. Likevel, det var nissekorta som solgte best.

Hva slags motiver finner vi på de eldste korta i Aust-Agder-Arkivets samlinger? Her er kunstkorta i overvekt, laget av de anerkjente kunstnerne. Om dette skyldes ettertidas utvelgelse, er ikke lett å si. Men kanskje hadde arendalsborgerne stor sans for kunst, og valgte ut fra det Stenstadvold ville kalle den 'gode' smak?

Men motivene i de såkalte kunstkorta kan fortelle oss mer om holdninger. Allerede på de første korta var det landlig idyll som ble presentert. Mot slutten av 1880-åra fikk vi de rene, nasjonale motivene. Det opprinnelige, det rotekte, var å finne på landsbygda. Korta fikk et politisk islett, som gjorde at de også var et ledd i kampen om løsrivelsen fra Sverige fram mot 1905. Disse nostalgiske julekorta finner vi fremdeles opptrykk av.

De første julekorta var i oljetrykk laget på tykt papir med avrunda hjørner. Korta var avslutta med kant i gull.

Men tidlig på 1900-tallet endra produksjonsteknikken seg, og vi fikk rimelige kort av nokså dårlig kvalitet. Selv om mange av de gamle motivene levde videre, fikk vi også mer ordinære motiver av kjente steder og personer. Også svart/kvitt kort kom i salg. Men nå var også julekorta i ferd med å bli allemannseie. Allerede i 1912 skrev Morgenposten dette:

«Til Udbringning af den masse Julekort og Breve var igår de faste Postbud, ialt 150 Mand, og 17 Extramand med hver sin Hjelpebærer i Virksomhed og gjorde tre Ture. Arbeidet har de sidste Dage gaaet Døgnet rundt, og det dobbelte Antal Kassetömmere har været i ustanselig Virksomhed. Idag gjøres kun en Tur.»

Ut på 1900-tallet begynte de kristne forlagene for alvor å fatte interesse for julekort. De engasjerte anerkjente kunstnere som formidlet gode bibelske motiver. Hyrdene på marka og Jesusbarnet i krybba er velkjent for oss alle.

UNICEF-korta representerer en ny type julekort. De selges verden over til inntekt for barnearbeid i FN-regi. Dette appellerer til oss i jula, ei tid som vi oppfatter som barnas høytid. Men forløperen for dette arbeidet var julemerkene. En dansk postmester, Einar Holbøll, kom på denne ideen i 1903. Tanken var at de to ørene som merket kostet, skulle gå til nødlidende barn. Det første merket, som hadde et motiv av den danske dronning Louise, ble solgt i 6 millioner eksemplarer. Også denne tradisjonen med julemerker til å klistre på julebrev og kort er fremdeles levende.

Og vi sender julekort som aldri før. Gamle julekortmotiv blir trykt opp igjen, og nostalgien henger vi ved. Hadde sluttspurten av EU-kampen gått inn i juletida, hadde vi sikkert fått politiske kort med EU-stjerner eller norske flagg.

Uttrykket 'ikke et julekort engang' forteller oss at vi setter pris på denne skikken, selv om hilsenen fremdeles kan være i minste laget:

God Jul og Godt Nytt År!

Hilsen oss på Aust-Agder-Arkivet.