Sosialistiske fotografier i arkivene?

Fotografiet, med tittelen «paa nattarbeid», fikk stor plass på forsiden av Arbeiderbladet 24. desember 1936. Fotografen het Ragnvald Bagli, og bildet var kåret som vinner av en fotokonkurranse avisa hadde invitert til en måned tidligere. Signaturen Don Pedro omtalte bildet slik:

Det er liv over billedet. Mannen med trillebåra er i arbeid. Han står ikke bare med båra og kikker på fotografen eller spiller statistrolle på annen måte, men bevegelsen er kommet med. Og billedflaten er ikke død noe sted. Hvor man ser forteller billedet noe. Disse og lignende momenter har gjort at juryen har sett bort fra åpenbare tekniske mangler (...) og gitt fotografen førstepremien, en premie som ikke minst gis ham fordi han har vist vilje til å skape et sannferdig billede fra arbeidsmannens liv.

En entusiastisk beskrivelse av et konkret bilde, men i et større perspektiv er det også et ønske her om å inspirere lesere med fotointeresse til å lære av dette eksempelet og bruke eget kamera til å ta liknende bilder – å skape levende gjengivelser av sitt arbeidsliv. Det var et mål innenfor arbeiderbevegelsen å utvikle en sjanger kalt sosialistisk fotografi som nettopp skulle omfatte arbeidernes egen fotografering. Slit og klassemotsetninger var det arbeiderne selv som best kunne dokumentere. De kjente til forholdene på egen arbeidsplass og hadde tilgang til å ta bilder som ingen utenforstående fagfotograf hadde.

Forening for kunnskap og framtid Arbeidernes Fotolag, en organisasjon av og for sosialistiske amatørfotografer, ble etablert 12. mai 1936. En umiddelbar hensikt med denne nye foreningen var å vekke interesse for fotografering blant arbeidere. 

Men det lå også mer langsiktige mål bak – å bygge opp en samling bilder som kunne brukes i opplysningsvirksomhet, propaganda, og til dokumentasjon for ettertiden. 

Fotolaget føyer seg inn i en omfattende kulturmønstring arbeiderbevegelsen satte i gang i løpet av 1930-årene gjennom Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF). En mengde lag og foreninger innen politisk skolering, idrett og kultur skulle bidra til å bygge opp folks motivasjon slik at de fikk krefter og innsikt til å bære fram arbeiderbevegelsen og en ny radikal politikk.

Medlemsmøtene til Arbeidernes Fotolag inviterte til teknisk skolering, praktisk trening og konkurranser. Selve fotograferingen og motivene skulle føre til en bevisstgjøring, og det var to hovedområder som ble løftet fram: skjevhetene innen arbeidslivet og boligforhold. Sosialistiske fotografer skulle lære å se gjennom å fotografere. Det het på samtidens språk å drive «anskuelsesundervisning». Den oppnådde selvforståelsen skulle bidra til å omvende arbeiderne til den sosialistiske sak.

Bergens Arbeiderblad, 6. august 1936, forklarer sosialistisk fotografi på denne måten: «De socialistiske billeder arbeiderbevegelsen idag trenger er av nevene som bygger landet. Billeder av de som gjennem det daglige slit skaper verdiene. Ikke romantiske billeder av Lofoten eller skuter på Bergens våg, men nærbilleder som levende illustrerer arbeiderklassens seige innsats.» Bildene skal «klarlegge», og de skal lære folk å se klassemotsetningene.

Fotografi og propaganda

Fotolagets slagord var «La også ditt kamera bli et våben i arbeiderbevegelsens historie». Slagordet er en oppfordring til å bruke kamera i tillegg til andre våpen som sto til rådighet, for eksempel tidens moderne propagandametoder som skulle appellere til følelsene i motsetning til tidligere, da det var fornuften som skulle tas i bruk. Journalist Finn Moe beskriver det i håndboken Agitasjon og propaganda for tillitsmenn i arbeiderorganisasjoner fra 1934. Bruken av fotografi som propagandamiddel nevnes ikke i de sentrale instruksjonsbøkene for arbeiderorganisasjonene i disse årene, men blir derimot tatt opp i Bergen Arbeiderblad i den før nevnte artikkel: «Det er et gammelt ord som sier at et billede sier mer enn 1000 ord. Dette talende propagandamiddel er det partiets amatørfotografer som skal skape.»

Å samle amatørfotografer i foreninger var ikke unikt for arbeiderbevegelsen. Oslo Kamera Klubb, stiftet 1921, var et forbilde for nye kameraklubber over hele landet, også for Arbeidernes Fotolag. De norske klubbene var en del av et internasjonalt miljø med røtter tilbake til 1850-årene.

Der Fotolaget skilte seg fra de andre kameraklubbene, var ved sin politiske målsetning. Medlemmene var arbeidere som brukte kameraet for å dokumentere sine egne forhold i hverdagen. Men til tross for ulik ideologisk tilnærming til fotografering hadde Fotolaget og de andre kameraklubbene noe grunnleggende til felles: den sterke motstanden mot overflatisk fotografering, såkalt «meningsløs knipsing». Drivkraften til seriøse amatørfotografer var ønsket om å skape gode fotografier med et bestemt innhold.

Bildearkiv som mål

Arbeidernes Fotolag gjorde sosialistisk fotografi synlig først og fremst gjennom sine arrangementer og aksjoner. Bilder på trykk i samtiden var det arbeiderpressen generelt som sto for. Men helt sentralt i Fotolagets arbeid var å bygge opp en kapasitet, et arkiv med bilder som skulle dokumentere folks levekår og arbeiderbevegelsens aktiviteter gjennom alle tilgjengelige formidlingskanaler.

I forbindelse med AUFs landsleir i Skjeberg i 1937 appellerte Arbeidernes Fotolag til fotografer over hele landet om å bidra til å skape et fyldig arkiv som dokumenterer arbeid og sosiale forhold i Norge, som gjengitt i Oppland Arbeiderblad 5. august 1937: «både historiske begivenheter, gode arbeidsbilleder, situasjoner fra verksteder, veibygging, landbruk, – billeder som kan belyse arbeidsforholdene, arbeidsfolks kår, billeder som kan brukes til agitasjon, plakat, avis eller brosjyre».

Aktiviteten i Arbeidernes Fotolag var på sitt mest intense i 1936–37. Etter 1937 er det få oppslag i arbeiderpressen. Den siste kjente ekskursjon gikk til Svartkulp i Østmarka en søndag i mars 1938, Arbeiderbladet rapporterer om hele 300–400 deltakere, og at minst 100 av disse hadde med kamera. Den siste aktiviteten vi kjenner til, er et kåseri av en disponent B. Gabrielsen om «‘Påskefotografering’ med lysbilleder og gode råd. – Er du sikker i bruken av ditt apparat? Ta det med, og vi viser deg hvordan det skal brukes». Kåseriet ble holdt i mars 1940.

Så vidt vi vet, finnes det ikke noe samlet arkiv etter Arbeidernes Fotolag, verken av skriftlig materiale eller bilder, og det er få fotografier i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (ARBARK) som er kreditert Fotolaget, eller noe av de kjente medlemmene. I tillegg har det vært få medlemsnavn å gå etter. Noe av forklaringen på manglende kilder kan være at arbeiderbevegelsens lokaler og eiendeler ble ødelagt av tyske okkupanter under annen verdenskrig og i opprydning etter krigen. Våre kilder har i hovedsak vært utgivelser om arbeiderhistorie, den norske arbeiderpresse generelt og Arbeiderbladet i Oslo spesielt. I tillegg har vi tatt kontakt med etterkommere etter sentrale personer i miljøet.

Forskning i arkivene

I hvilken grad arbeiderfotografene lyktes i å skape et fyldig arkiv, er derfor vanskelig å få oversikt over uten videre forskning. Oppfordringen til medlemmene om å fotografere på sin egen arbeidsplass har kanskje gjort at bildene ikke befinner seg samlet. Kanskje er de arkivert under ulike kategorier av industri, håndverk og tjenesteyting, på ulike steder i hele landet. Men manglende kreditering av fotografer har gjort det vanskelig å identifisere opphavspersonene. 

Dette er et generelt problem for undersøkelser i fotohistorien – fotografene forble mer eller mindre anonyme i aviser og andre medier til 1960-årene. De eneste bildene som er kreditert med navn i vår sammenheng, er de få vi ser offentliggjort i forbindelse med konkurranser eller foreningsaktiviteter.

Norsk årsrevy for årene 1936 og 1937 er en kilde som kan bidra til å gi et visst inntrykk av bilder Fotolagets medlemmer har tatt. Fotografiene i disse utgivelsene er en blanding av sentrale begivenheter, sport, kongehus, politikk, kultur, kjendiser, mote og ulykker gjennom året. I tillegg er det bilder fra arbeidslivet og et par bilder fra 1937 som viser kritikkverdige bo- og sosialforhold. De siste motivene er i mindretall, men det kan tenkes at nettopp de bildene er tatt av Fotolagets medlemmer, enten de er nevnt ved navn eller som gruppe.

Fotograf Kari Berggrav, som var bilderedaktør for utgivelsene, var samtidig et aktivt medlem av Fotolaget og hadde derigjennom god oversikt over hva medlemmene produserte av bilder. Chr. A. Christensen var ansvarlig redaktør. Bildene er kreditert i en felles oppramsing på kolofonsiden, men det er ikke oppgitt hvem som har tatt hvilke bilder. Arbeidernes Fotolag blir kreditert som et arkiv, eller en samling, hvor fotografene anonymt inngår i et fellesskap. Samtidig blir noen fremtredende medlemmer kreditert, som Kari Berggrav, Kjell Grude Kviberg og Ådne Kalvik. De blir slik synliggjort som enkeltpersoner, ved navn. Også journalist/fotograf i Arbeiderbladet Per Bratland er kreditert, men det er usikkert om han var medlem i tillegg til å være en viktig støttespiller gjennom jobben i avisen.

Det er mange gode grunner for å gå inn i en videre forskning for å finne ut hvordan arbeidernes fotoaktivitet eventuelt fortsatte under og etter annen verdenskrig. Men det er like interessant å holde oppmerksomheten mot den intensive perioden ved slutten av 1930-årene da Arbeidernes Fotolag ganske enkelt ba fotografer over hele landet om å fylle arkivene.

Oppfordringen er derfor å lete etter sosialistisk fotografi i et arkiv nær deg.