Culo Mundi - reisebrev fra Venezia og Røst

Bakgrunnen for Arkiv i Nordlands invitasjon til Venezia er et forlis som i skrivende stund skjedde på dagen for 592 år siden. I 1431 gikk den venetianske adelsmannen Pietro Querini og de resterende av hans skipbrudne mannskap på land på en av de ubebodde øyene på Røst, ytterst i Lofoten. Reisen var ment å gå fra Heraklion til Brugge, men endte med et forlis der 57 mennesker mistet livet og enorme verdier gikk tapt. Det tragiske utfallet førte samtidig til at det i Vatikanbiblioteket fins bevart en unik skildring av nordnorsk hverdagsliv fra senmiddelalderen.

Denne historien brukes nå aktivt til å knytte sterkere bånd mellom sjømatnæringen i Nordland og eksportmarkeder i Italia, og det arbeides samtidig med å få opprettet en europeisk kulturell reiserute mellom Røst og Venezia. Denne historien brukes nå aktivt til å knytte sterkere bånd mellom sjømatnæringen i Nordland og eksportmarkeder i Italia. I det flernasjonale prosjektet Via Querinissima arbeides det samtidig med å få opprettet en kulturell reiserute mellom Røst og Venezia med utgangspunkt i Querinis reise og ulike stoppesteder.

LES OGSÅ:

Querinis reise

I 1432 gikk den venetianske adelsmannen Pietro Querini og de resterende av hans skipbrudne mannskap på land på en av de ubebodde øyene på Røst, ytterst i Lofoten.

Reaktualisering av historien

Historien om forliset var «glemt» i flere hundre år, men ble sementert med avdukingen av en minnestein på Sandøya på Røst i 1932. I nyere tid har kommunen, næringsaktører og frivillig kulturliv samarbeidet for å løfte historien, og det ble blant annet satt opp en opera om forliset i 2012, 2014 og 2018 til stor begeistring lokalt. Tørrfiskeksporten til Italia er meget viktig for øykommunen, og drømmen om å ta operaen til Italia ble en reell mulighet da Bodø fikk status som Europeisk kulturhovedstad i 2024.

I fjor høst ble det holdt fire forestillinger i Venezia, og med dette som bakteppe ble Arkiv i Nordland invitert til å delta med en fotoutstilling til sideprogrammet, Arena Querini. Mandatet for utstillingen var åpent, men settingen den skulle inngå i, hadde Querinis forlis, sjømateksport og et latent reiselivsfokus i miksen. Spørsmålet ble så hvordan vi skulle respondere på dette med utgangspunkt i egne samlinger, og gjennom et medium som ble oppfunnet 400 år etter forliset og med bilder skapt omtrent 500 år etter.

Til utstillingen i Venezia

Utstillingens tittel, Culo Mundi, er hentet fra Querinis egen beretning. Det kan oversettes til verdens ende og var ifølge ham det lokalbefolkningen selv kalte Røst, dette avsidesliggende stedet de hadde valgt å bosette seg på.

Til utstillingen tok vi utgangspunkt i Querinis egen historie som ofte omhandler mat på et eller annet vis, enten som nytelsesmiddel eller for overlevelse. De skipbrudnes akutte sult, traumer og desperasjon var nok særegen, men responsen deres i januar 1432 var ellers grunnleggende lik andres som har bosatt seg på øyene gjennom tidene – de forsøkte å leve av det naturen hadde å by på.

De tidligste bosettingene på Røst antas å ha etablert seg ute i de omkringliggende øyene, sannsynligvis grunnet deres nærhet til gode fiskeområder og fuglefjellene. Fisket har gitt eventyrlige inntekter og arbeid, men fjellene på øyene rundt har også vært sentrale. Der havet kunne være ustabilt, ble fjellene sett på som en sikker kilde til mat. I disse fikk man tilgang på fuglekjøtt, egg og dun, samt beiteområder for sauene. Ulike konserveringsmetoder gjorde at en kunne sikre seg med mat til over vinteren, og denne kombinasjonen med å utnytte havets og fjellenes rikdom har historisk sett vært viktig. Vi valgte å presentere bilder etter forfatter Carl Schøyen (1877–1951) og den svenske fotografen Sven Hörnell (1919–1992), som sammenstilt eksemplifiserer mye av dette.

Schøyen bodde på Røst og Værøy i starten av 1900-tallet og besøkte Røst mange somre siden. Bildene hans har åpenbare estetiske kvaliteter, og i dem er landskapet, hjeller med tørrfisk, båter og folk sentrale motiver. Selv om Røst nok forandret seg mye på de vel 500 årene fra Querinis forlis til Schøyens tid der, så er det mye av det som vises i bildene, som er likt.

Den svenske fotografen Sven Hörnell reiste flere ganger til Røst på femtitallet der han dokumenterte tradisjonen med å sanke egg i de tidligere så rike fuglefjellene. De viser en lokal praksis som inntil nylig var en del av dagliglivet for mange, men som nå er historie grunnet vern og markant nedgang i sjøfuglpopulasjonene. Utviklingen er kompleks og mangefasettert, men en av hovedårsakene til nedgangen er varmere hav og at mattilgangen til sjøfuglene har endret seg.

Nye lesemåter og utvidet fortolkningsrom

Et bildes mening kan aldri fastlåses, og i en utstilling kan man bare til en viss grad forsøke å påvirke sitt publikums lesemåter og respons. Bildene vi valgte å vise, hadde opprinnelig en funksjon som dokumentariske fotografier, som stumme vitner til en konkret situasjon et bestemt sted til en gitt tid. Utover deres historiske og tematiske sammenhenger ble de valgt ut for å kunne stå på egne ben som estetiske objekter i kraft av deres individuelle, visuelle kvaliteter. Utstillingen skulle skje i en stor hall med mye annen aktivitet og med et publikum som tross alt var der av andre årsaker. Det ble dermed viktig at bildene isolert sett måtte være iøynefallende.

Uten sammenlikning for øvrig har den amerikanske kunstneren Martha Rosler beskrevet en strategi i visningen av sin kunst som hun sammenliknet med det å sette ut en form for åte, felle eller snare. Ved å presentere noe som først ville tiltrekke seg betrakterens oppmerksomhet, og som kunne oppfattes som attraktivt, beroligende eller kjent, ville effekten deretter oppstå idet betrakteren først da forstår eller eksponeres for det kunsten egentlig handlet om så å si. Hensikten med å framprovosere denne effekten var å rokke om på betrakterens forventninger og opplevelse, noe som dermed potensielt ville skjerpe deres syn på ting de opprinnelig tok for gitt eller ikke stilte spørsmålstegn ved i samfunnet.

I de senere år har vi fremhevet en klimadimensjon i Hörnells bilder fra Røst som fotografen selv ikke intenderte, og som heller ikke var en realitet på den tiden bildene ble tatt. De rike fuglefjellene han dokumenterte for 70 år siden, regnes nå som tomme eller sterkt desimerte, noe som med all sannsynlighet i stor grad skyldes klimaendringer. Denne kunnskapen, som vel å merke er kjent for mange, ble formidlet i utstillingsteksten, og vi mottok tilbakemeldinger fra publikum om opplevelser i utstillingen som kan minne om den Rosler forsøkte å oppnå i sin kunst. Et nytt syn eller en perspektivutvidelse som ikke nødvendigvis står i veien for sameksistens med bildenes tidligere lesemåter.

Bærekraftsaspektet og den fysiske utstillingens muligheter

Det var en forutsetning for oss at hvis vi skulle gjøre dette, så måtte bildene kunne gjenbrukes ved fremtidige anledninger. Veggene måtte vi få bygget i Italia, men også disse måtte kunne komme til nytte etter endt utstilling. Med dette som premiss produserte vi bilder som kan gjenbrukes både innendørs og utendørs, og som allerede er planlagt å vises ved flere anledninger i Nordland i løpet av året. Veggene ble bygget av det lokale firmaet Rebiennale, som spesialiserer seg på gjenbruk av materiale, blant annet til utstillingspaviljongene i Veneziabiennalen i arkitektur og kunst. Også disse vil dermed få nytt liv og gjenbrukes i fremtidige utstillinger.

I en tid med en digital bildeoverflod og potensial for endeløs konsumering av visuelt materiale har den fysiske utstillingen som gjennomarbeidet, «sakte» presentasjon av innhold visse fordeler. Den muliggjør estetiske, taktile og sosiale kvaliteter som det ikke er mulig å emulere digitalt, og som gir muligheter for en romlig totalopplevelse som det er vanskelig oppnå på andre måter. Vi brukte mye tid på utstillingsarkitekturen og utformingen av «Gallerirommet».

Vi valgte å produsere et lavt antall bilder og presentere dem i store størrelser slik at detaljrikdommen i dem kunne komme til sin rett. Schøyens bilder stammer fra glassplatenegativer, og til disse unnlot vi å digitalt redigere bort riper og andre mekaniske skader som vises i originalen, og viste dem slik at absolutt hele negativet var synlig med alle sine skavanker. Med dette fremhevet vi bildets materialitet og analoge opphav, samtidig som det bevarte det vi selv oppfattet som en fin stofflighet i bildene.

For å bryte opp litt og tilføre noe taktilt som kunne knytte bildene til Querini, valgte vi å ta med oss en stein fra Storfjellet, øya der Querini trolig gikk i land, og lot den inngå i utstillingen. Dette var et innfall som opprinnelig ikke var tenkt som et viktig element, men det tilførte bokstavelig talt en håndfast kobling til historien, stedet og motivene som gav mening for oss for akkurat denne utstillingen.

En av mange erfaringer vi gjorde oss underveis på det som var Arkiv i Nordlands første utstilling utenlands. Og steinen? Den ble med tilbake til Norge og befinner seg nå på mitt skrivebord, der den fyller sin funksjon som både suvenir og memento mori.