Querinis reise

Reisen var ment å gå fra Heraklion til Brugge, men endte med et forlis der 57 mennesker mistet livet og enorme verdier gikk tapt.

Som dere vet, er det noe vi verdslige ikke kan blir mette på, nemlig ære og rikdom. Derfor planla jeg en reise til Flandern med et skip som jeg ikke bare skulle føre selv, men hvor jeg også hadde tenkt å ta med en av mine eldste sønner. Men Herrens veier er uransakelige og vise. Selv om jeg på denne tiden ut fra den farskjærlighet jeg følte, ikke forstod hva meningen var, behaget det vår Frelser å ta min sønn bort fra denne verden fem dager før avreisen fra Candia, der jeg hadde lastet skipet. En bunnløs sorg gjennomboret mitt indre, for jeg følte meg forlatt og berøvet all trøst på den lange reisen jeg skulle foreta. Å, hvor stor og veldig var ikke min blindhet og uvitenhet, jeg som i begynnelsen trodde meg fornærmet av Gud.  

Dette sitatet fra Pietro Querini er hentet fra Wold 1991, s. 123–124.  

Fra Kreta til Flandern

Pietro Querini forlot Kreta 25. april 1431 med kurs mot Flandern. Skipet var fullastet med vin, krydder og andre eksklusive varer. 

Da Querini returnerte til sitt Venezia 25. januar 1433, rapporterte han om prøvelsene han og mannskapet hadde vært gjennom. Der beskrives et fatalt forlis, detaljer om deres kamp for overlevelse, samt skildringer av hverdagslivet på Røst våren 1432 (Querini, 2012). Den lokale praksisen med tørrfisken blir også omtalt, og med dette knyttes det på utilsiktet vis langvarige bånd mellom Veneto-regionen og Nordland.

Beretningen er et viktig historisk dokument, men som Helge A. Wold har påpekt, også en fortelling om Querini selv og en indre reise fra det dypeste mørke og tilbake til lyset. 

Querini var adelsmannen og handelsmannen som kom fra det materialistiske, moderne og mektige Venezia, og som returnerte med dyrekjøpte erfaringer om livets egentlige verdier etter tapet av sønnen, forliset og møtet med røstværingene.

I livbåter til ubebodd øy på Røst

Sjøfarerne opplevde en lang rekke problemer og utfordringer på reisen. De grunnstøtte ved Gibraltar med ødelagt ror som følge og fikk et lengre opphold på land for reparasjoner og påfyll av proviant. 

Videre måtte de velge en mer værhard reiserute enn planlagt grunnet krigsutbrudd mellom Venezia og Genova, og lenge strevde de med utfordrende havvinder som forsinket dem ytterligere, og som tærte på moralen. 

Skipet ble gradvis mer skadet av flere stormer, og til slutt drev de uten mast eller ror før de valgte å gå i livbåtene. De antok på et tidspunkt at de var i nærheten av Irland, og de drev så videre nordover med Golfstrømmen. Det lille de hadde av mat og drikke, ble rasjonert. Dagene gikk, og folk som døde, ble umiddelbart kastet over bord, resten overlevde etter hvert ved å drikke egen urin.

En stormfull natt på nyåret i 1432 nådde de sytten gjenlevende mennene land på en ubebodd øy på Røst, over åtte måneder etter de hadde startet sin reise. 

Her kjempet de for sine liv i ni og tjue dager i bitende kulde og hardt vær. 

Flere døde underveis, og de elleve som overlevde, gjorde det ved å spise på de skjellene de fant i fjæra, snø og det som beskrives som et stort sjødyr som ble skylt opp på land. Det strandede dyret, muligens en nise eller sel, ble ansett for å et mirakel av Querini. 

To andre «mirakler» han fremhever, var at de etter hvert oppdaget en liten hytte som tydelig ble brukt til å huse dyr, og som gav dem ly, og at de til slutt ble funnet av noen lokale da de skulle se til utgangersauene sine. Angivelig var det en sønn som hadde drømt at et av dyrene deres var i vansker, og hadde overtalt faren til å reise ut med ham og sin bror.

Møtet med Nord-Norge

Dagene på Røst preges av restitusjon og gjestfrihet. De innkvarteres i ulike hjem blant øyas vel 120 innbyggere og spiser store mengder av fisk mens de gradvis gjenvinner kreftene.

Lokalbefolkningen skildres som uskyldsrene, vakre og arbeidsomme og kontrasteres på flatterende vis mot det kapitalistiske og materialistiske Venezia. Statusjaget mennene var kjent med fra Italia, var fraværende på øya, og beboerne virket for Querini som mer fredfulle. 

Querinis beskrivelser av den lokale befolkningen viser en dyp takknemmelighet og respekt, og lokalbefolkningens relative «enkelhet» virker å være en kilde til inspirasjon som gir nye innsikter i egen tilværelse mer enn et uttrykk for patroniserende holdninger fra en verdensborger i møte med et mer arkaisk samfunn. De lokale beskrives som uskyldige, tillitsfulle, mer sjenerøse og harmoniske og oppfattes som gode mennesker uten de negative påvirkninger av kapitalismens verden som Querini selv var en del av. 

Han skriver at det føles som om han har kommet til paradisets første krets: «Mennene på disse øyene er de mest plettfrie mennesker, og har et vakkert utseende, det samme gjelder kvinnene deres. Så troskyldige er de at de ikke bryr seg om å låse for noe, ikke en gang kvinnene passer de på.» (Wold 1991)

De 11 overlevende tilbrakte tre måneder og elleve dager på Røst før de så startet hjemreisen med en båt som skulle ta den årlige turen til Bergen for å bytte tørrfisk med nødvendige varer.

Historien om forliset var «glemt» i flere hundre år, men ble sementert med avdukingen av en minnestein på Sandøya på Røst i 1932. Se Wold 1991 for henvisninger til tidlig litteratur om forliset og om hvorfor minnesteinen ble reist på Sandøya.