Riksarkivaren som fikk sparken med en tweet

Vi spoler tilbake til fredag kveld 7. februar 2025. Colleen Shogan har slått seg ned med en krimroman og ser frem til en rolig kveld. Etter at hun ble utnevnt til den første kvinnelige riksarkivaren i USA den 17. mai 2023, har hun hatt 80-timers arbeidsuker, reist på kryss og tvers av landet for å besøke alle de 43 stedene Nasjonalarkivet har filialer, holdt taler, møtt ansatte og sådd frøene til en rekke prosjekter som vil bli viktige for arkivene i fremtiden.

Kveldsroen blir brutt av telefonen. Det er en kollega fra Nasjonalarkivet. Har du sett meldingen på X?

Sergio Gor, lederen for Det hvite hus’ personalavdeling, har postet en kort melding:

"At the direction of @realDonaldTrump the Archivist of the United States has been dismissed tonight. We thank Colleen Shogan for her service."

–Det mest opprørende er jeg vet at jeg ikke har gjort noe galt. Jeg har opptrådt upolitisk i alle mine avgjørelser som riksarkivar. Jeg har aldri brutt loven, jeg var fullt villig til å tjene under president Trump. Jeg gjorde jobben min, og jeg følte at jeg gjorde den bra, sier Shogan til Aksess. Vi har intervjuet henne på Zoom i forbindelse med at hun kommer til Privatarkivkonferansen i april.

Shogan har aldri fått noen forklaring, verken offisielt eller privat. Og der loven krever at presidenten har plikt til å begrunne og informere Kongressen om årsaken til oppsigelsen, finnes kun et vakuum.

Når arkivet blir politisk

Donald Trump har åpenbart et horn i siden til National Archives and Records Administration (NARA), og ikke minst FBI. Da han motvillig gikk av som president i 2021, tok han med seg deler av sitt arkiv hjem til Mar-a-lago. I august 2022 ransaket FBI eiendommen i Florida, og Trump ble siktet for 40 lovbrudd tilknyttet saken. Saken mot ham er utsatt så lenge han er president.

–Dette skjedde før jeg ble riksarkivar. Jeg hadde en helt annen jobb på den tiden. Så om oppsigelse skyldes Mar-a-lago-skandalen, traff det feil person, sier Shogan.

Det som skjer etter avskjedigelsen av Shogan er, om mulig, enda mer oppsiktsvekkende. Visedirektør Jay Bosanko, en dyktig fagmann som nå er ventet å overta ledelsen av Nasjonalarkivet, får valget mellom å si opp eller få sparken. Han tar sin hatt og går. Så utnevner Trump sin utenriksminister, Marco Rubio, som fungerende riksarkivar. Det er som om en storm har endret himmelretningene. Rollen som Archivist of the United States skal være apolitisk, riksarkivaren skal ansettes “uten hensyn til politisk tilhørighet og utelukkende basert på de faglige kvalifikasjonene som kreves for å utføre oppgavene og ansvaret som følger med stillingen som riksarkivar”.

–Etter det jeg vet, har Rubio aldri satt sine føtter i Nasjonalarkivet, kommenterer Shogan tørt.

Ny visedirektør er Jim Byron, lederen av Richard Nixons Foundation. Ifølge Washington Monthly er han allerede i full gang med å kvitte seg med flere ansatte.

Forvalter av historien

National Archives and Records Administration (NARA) er en føderal institusjon opprettet i 1934 under president Franklin D. Roosevelt. Frem til da ble føderale dokumenter oppbevart i kjellere, loft og forlatte bygninger. Den ærverdige hovedbygningen ligger i Pennsylvania Avenue i Washington, i tillegg har nasjonalarkivet 43 avdelinger spredt rundt i landet. I arkivet finnes det svimlende 13,5 milliarder dokumenter, pluss film, fotografier og gjenstander.

NARA har ansvaret for to typer arkiver:

• Presidentarkivene (Presidential Records)

• Føderale dokumenter.

Det førstnevnte arkivet er dokumenter knyttet til utøvelsen av presidentembedet. Det gjelder ikke bare presidenten, men også alle som jobber for presidenten i Det hvite hus.

Den andre typen arkiver, som det finnes mange flere av, inneholder arkiver etter departementer som Forsvarsdepartementet eller Utenriksdepartementet, eller arkiver etter føderale etater som National Archives, NASA eller US Postal Service. Mellom 1 -3 prosent av de føderale dokumentene bevares i Nasjonalarkivet for evig tid, resten blir lagret midlertidig før de kasseres. Det kan være for eksempel skattedokumenter.

Det Nasjonalarkivet ikke bevarer, er dokumenter fra delstatene. De er det delstatsarkivene som tar seg av. Historiske organisasjoner på by- eller fylkesnivå håndterer lokale arkiver.

Som riksarkivar jobbet Shogan for tilgjengelighet og synlighet for arkivene. – Det jeg virkelig ønsket, var å gjøre dokumentene tilgjengelige for alle – ikke bare forskere og historikere, men hvem som helst som ønsker innsyn. Selv om det er et fåtall som faktisk besøker arkivet, er rekkevidden stor: Forskningen som gjøres der blir til bøker, dokumentarer, podkaster og artikler som når millioner. På den måten blir åpen tilgang til dokumenter en bærebjelke i demokratiet – og en forutsetning for kritisk refleksjon og historisk forståelse, sier Shogan.

Demokratiets ryggrad

Arkivene er demokratiets ryggrad – usynlig, men bærende. Uten dokumentasjon, ingen etterprøving. Uten etterprøving, ingen ansvarlighet. Og uten ansvarlighet: bare makt.

–Åpenhet og ansvarlighet er blant de viktigste grunnene til at USA har et nasjonalt arkiv – det samme gjelder for demokratier verden over. Uten dokumentasjon av politiske beslutninger og innsikt i hvorfor de ble tatt, mister borgerne muligheten til å holde myndighetene ansvarlige. Arkivene gir et nødvendig grunnlag for å vurdere og forbedre samfunnets institusjoner. Arkivene er ikke noe som er «fint å ha», de er en nødvendighet for at demokratiet skal fungere, sier Shogan.

USAs historie er kort, bare 250 år gammel, men kompleks. Den rommer mange vanskelige og ubehagelige kapitler – som slaveriets historie, og det faktum at ikke alle borgere hadde stemmerett. Kvinner fikk stemmerett først i 1920, og afroamerikanere fikk ikke reell stemmerett før borgerrettighetsloven på 1960-tallet.

–Nasjonalarkivets rolle er ikke å fortelle folk hvordan de skal tenke om den komplekse historien, eller at de skal godta den ene eller den andre tolkningen. Hensikten med arkivene er å gi sann informasjon til det amerikanske folket, som så kan trekke sine egne konklusjoner, understreker Shogan.

–I et fungerende demokrati er det avgjørende at folk kan delta, stemme og uttrykke sine meninger om hvilken retning landet tar. Men reell deltakelse forutsetter kunnskap. Uten tilgang til hva som er besluttet – og hvorfor og når – finnes det ikke et opplyst folkestyre.

Arkivene etter presidenten

Siden 1978 har arkivene etter amerikanske presidenter tilhørt folket, ikke presidenten selv. Loven – the Presidential Records Act – ble vedtatt av Kongressen som en konsekvens av Watergate-skandalen. Ronald Reagan ble den første presidenten som overleverte sine arkiver til Nasjonalarkivet. Loven sier at dokumentene blir frigitt fem år etter at presidenten går av.

I 2026 skjer noe som aldri har skjedd før i amerikansk historie: En sittende president vil oppleve at arkivene fra hans første periode blir gjort tilgjengelige for offentligheten – mens han fortsatt sitter ved makten. Da er det fem år siden Trump gikk av i sin første periode. Arkivene er allerede i Nasjonalarkivets eie.

– Det kommer til å skje. Arkivene etter hans første periode vil bli gjort tilgjengelig for innsyn mens hans andre periode pågår, sier Colleen Shogan.

Shogan er sikker på at loven vil følges, og gir seg ikke ut på spekulasjoner om at noe annet vil skje. Sett fra Norge er det likevel ikke til å stikke under en stol at dette er en situasjon som setter prinsippet om åpenhet og etterprøvbarhet på prøve. Allerede er rollen som riksarkivar blitt politisert. Er konstituert riksarkivar Rubio først og fremst lojal mot presidenten, eller mot institusjonen? Vi vet ikke om Marco Rubio fremdeles er riksarkivar i 2026, men vi vet at nominasjonsprosessen som førte til at Shogan fikk jobben, tok i overkant av et år.

Den neste prøvesteinen blir i 2029, når Trump går av som president. Loven gir helt klare regler for hvordan dokumentene etter presidenten og hans team skal bevares og overleveres Nasjonalarkivet. Med Mar-a-lago-skandalen friskt i minne, blir det spennende å se hvordan overleveringen blir håndtert.

Et tredje spørsmål er om viktige dokumenter i det hele tatt blir arkivert. I mars avslørte avisen the Atlantic at angrepsplaner mot houthiene i Jemen ble diskutert i en lukket gruppe på meldingsappen Signal. Det er langt utenfor regjeringens offisielle meldingskanaler. I tillegg kan brukerne angi at meldingene automatisk skal slettes etter en viss tid, i dette tilfellet etter en uke, i følge The Independent.

Den aller største trusselen

Den politiske situasjonen som råder i USA nå gir et dystert bakteppe. Men det finnes en langt større trussel mot Nasjonalarkivet: Den eksplosive økningen av digitalt skapte dokumenter.

–Om ti år vil alt Nasjonalarkivet mottar være digitalt skapte dokumenter. Så å si all dokumentasjon som produseres i dag er digital – e-poster, tekstmeldinger, fotografier, videoer og andre digitale filer. Det starter med milliarder av dokumenter, men vil raskt vokse til billioner, forklarer Shogan.

Problemet? Systemet for å motta dokumentene finnes ikke. – Nasjonalarkivet er rett og slett ikke klar for dette. Vi har verken et teknisk system for å motta dokumentene, et digitalt system arkivarer kan jobbe i, eller en plattform for å gjøre materialet tilgjengelig for publikum. Ingen av disse tre delene er bygd, sier Shogan.

Hun understreker alvoret: – Dette er et enormt problem. Og hvis ingen begynner å jobbe med det nå, vil vi rett og slett ikke være i stand til å håndtere dokumentene når de begynner å komme inn.

Tidsvinduet er snevert. –2035 kommer før vi aner det, og da vil disse dokumentene være klare for overføring. Jeg sier ikke at de vil gå tapt, men det vil ikke finnes noen tilgang til dem.

Samtidig gir utfordringen en fantastisk mulighet. – Tenk deg at vi bygget et system like komplekst som Spotify. Tenk på den muligheten vi da får til å dele dokumentene med alle innbyggerne, ja – med hvem som helst som ønsker tilgang. Vi kunne få en helt enestående tilgang til arkivmateriale – mer enn noen gang før, sier Shogan, men legger til:

– Jeg kan si med sikkerhet at dette systemet ikke er bygd. Det finnes ingen planer for å bygge det, og det er ingen finansiering som støtter utviklingen av det.

Som riksarkivar hadde Shogan en plan. Hun ville hente inn ekspertise utenfra – teknologer og systembyggere med erfaring fra komplekse løsninger – og sammen med de ansatte i Nasjonalarkivet kartlegge behov, utarbeide en blåkopi og prise prosjektet. Deretter: gå til Kongressen med et konkret budsjettforslag og bygge systemet bit for bit. Ikke én gigantisk løsning, men et system satt sammen som en bil – med motor, bremser og ratt utviklet hver for seg. Det ville tatt minst fem år, og selv det ville vært ambisiøst. Nå er det ingen som bygger. Og klokken tikker.

–Jeg begynte å snakke offentlig om det allerede da jeg var i stillingen – og nå som jeg har gått av, kan jeg si det enda tydeligere: Dette er et reelt problem, og noen må ta tak i det, sier Shogan. Hun er fast bestemt på å bruke sin innflytelse til å advare mot situasjonen som ubønnhørlig bygger seg opp som en tsunami.

– Vi må lære barna hvordan landet styres

Demokratiet må vedlikeholdes, forstås – og læres. Helst tidlig. 

–Vi må bli flinkere til å undervise i hvordan det amerikanske statsapparatet faktisk fungerer, sier Shogan. –Hva presidentens rolle er, hva presidenten kan gjøre – og ikke gjøre – innenfor rammene av grunnloven.

49 år gamle Shogan har doktorgrad i amerikansk politikk. På ulike måter har hun undervist i demokrati og styresett gjennom hele sitt yrkesaktive liv.

Hun peker på en ubalanse i amerikansk skolepolitikk: I løpet av de siste tjue årene har USA gjort store fremskritt i undervisningen i realfag: naturfag, teknologi, ingeniørfag og matematikk – samlet kjent under forkortelsen STEM. Elever har fått bedre karakterer og høyere testresultater, satsingen har omfattet undervisningen fra barnehage til og med videregående skole – det som i USA omtales som K-12-education. Men prisen har vært et stadig mindre rom for historie, samfunnsfag og det som i USA kalles civics – kunnskap om demokrati og hvordan det amerikanske politiske systemet fungerer.

Konsekvensene merkes allerede. Mange elever forlater skolen uten å forstå hvordan myndighetene arbeider, hvorfor demokratisk deltakelse er viktig, eller at det å stemme i lokalvalg er like betydningsfullt som å delta i presidentvalg.

– De kommer ikke ut som opplyste og engasjerte borgere, sier Shogan.

Som riksarkivar ønsket hun derfor å satse mer på undervisningsressurser som lærere kunne bruke i klasserommet – særlig innen civics.

USAs maktfordelingsprinsipp innebærer at de tre grenene – utøvende (presidenten og hans kabinett), lovgivende (Kongressen) og den dømmende (domstolene, ledet av Høyesterett) – er likeverdige. Og selv om vi i disse dager får illevarslende meldinger om at Trump prøver å kontrollere rettsvesenet og delegitimere dommere, står ennå dette fast: De tre maktgrenene må samarbeide for at beslutninger skal kunne settes ut i livet.

– Når unge ikke lærer hvordan systemet er bygd opp, risikerer vi at de vokser opp med urealistiske forventninger til hva én leder har makt til å gjøre. Det kan igjen føre til at folk tar uinformerte avgjørelser og politiske valg basert på misforståelser, sier Shogan.

–Er det slik det skapes grobunn for MAGA-bevegelsen?

– Jeg sier ikke at det automatisk fører til bevegelser som MAGA. Men jeg mener bestemt at bedre undervisning vil gjøre velgerne mer opplyste. Dagens elever er morgendagens velgere. Når man får stemmerett ved fylte 18, må man ha lært hvordan demokratiet fungerer – slik at man kan delta i valg på en informert og gjennomtenkt måte.

Ny jobb, og tur til Stavanger

I USA vokser det nå frem en bredere bevegelse av personer og organisasjoner som vil gjøre for historie og samfunnsfag det som ble gjort for realfagene for 20 år siden.

Og det er her Shogan finner sitt neste stoppested i kampen for demokratiet.

– Jeg begynner i en ny jobb i mars, i en organisasjon som jobber med å styrke undervisning i demokrati og samfunnsfag, og med å fremme frivillighet og deltakelse i det amerikanske samfunnet. Vi skal bygge opp et helt nytt program på dette området, og det gleder jeg meg veldig til. Jeg tror det kommer til å bli kjempebra, sier Shogan. – Jeg skal fortsette å jobbe med det jeg brenner for: demokrati, historie og deltakelse. Bare fra et annet ståsted.

I april kommer hun til Norge for første gang i sitt liv. Arkivforbundet har invitert henne til å være hovedinnleder på årets Privatarkivkonferanse i Stavanger. Foruten innlegget, vil hun delta i en samtale med Bjørn André Widvey fra Skeivt Arkiv, og det vil bli anledning for publikum å stille spørsmål.

Shogan gleder seg stort til turen og har lest seg opp i forkant. – Så langt har jeg bare kommet over strålende omtaler av Norge, så jeg tror det blir akkurat så fint som jeg håper. Jeg er veldig spent!

For oss andre er det en påminnelse: Historien handler ikke bare om hva som har skjedd, men om hvem som får fortelle den. Demokratiet er ingen selvfølge – det må forstås, vernes og forsvares. Og kunnskap er en av dets viktigste forsvarslinjer.

– Jeg er stolt over å være den første kvinnen som ble utnevnt til riksarkivar. Å sprenge det glasstaket sender et viktig signal til kvinner i hele ABM-sektoren. Og jeg er stolt over innsatsen min. Jeg gjorde mitt aller beste, avslutter Shogan.