Demos, kratos og archeíon – arkiv som forutsetning for demokrati

I denne tittelen er det to sentrale ord, arkiv og demokrati, og begge stammer fra gresk. Ordet ‘demokrati’ er satt sammen av demos, som betyr folk, og kratos, som betyr makt. Når vi setter dem sammen til et ord, blir det til folkemakt eller folkestyre, og det betegner en politisk styreform som allment oppfattes som den mest legitime formen for politisk styring, selv om den absolutt kan ha sine utfordringer.

Det andre sentrale ordet i overskriften er ‘arkiv’ og det har sin opprinnelse i det greske ordet archeíon, som viser til bygningen hvor styresmaktene oppbevarte sine dokumenter. Men et arkiv er selvsagt mer enn selve bygningen, det sentrale er jo selve innholdet – og det består av dokumenter som er blitt til som et ledd av en bedrifts eller, ikke minst, et offentlig organs virksomhet. Disse arkivene spiller en viktig rolle for å få til et fungerende demokrati.

Offentlige organer har et arkivansvar som innebærer «en plikt til å sikre arkivmaterialet mot å gå tapt og til å bevare arkivenes bevisverdi, autentisitet og konfidensialitet. Arkivene skal være tilgjengelige, ikke bare for organet selv, men også for tilsynsorganer, kontroll fra de folkevalgte og innsyn fra offentlighet» (kilde: Arkivverket.no).

Men hvorfor skal vi ha en styreform som krever et arkiv? Det bringer oss tilbake til spørsmålet som var selve utgangspunktet for de gamle greske filosofene: Hva er det gode samfunn? En av dem, Aristoteles, svarte: Det gode samfunn er et sted der mennesker kan leve gode liv. Men hva er et godt liv? Det er ifølge Aristoteles å leve i samsvar med den menneskelige natur. Men hva innebærer det? Hva er det som kjennetegner mennesket – og som gjør at vi skiller oss fra alt annet levende?

Vi mennesker har mye til felles med alt annet organisk liv, med planter og dyr. I likhet med planter kan vi oppta næring og forplante oss, og i likhet med dyr kan vi sanse, bevege oss og føle behov – men ulikt både planter og dyr har vi rasjonelle evner som setter oss i stand til å vurdere hvorvidt vi bør gjøre det ene eller det andre.

I tradisjonen fra Aristoteles fremheves at særegent for mennesket er at vi er i stand til å overprøve ønsker, lyster og behov – vi kan velge å ikke følge våre handlingsimpulser. Vi kan velge å gjøre noe annet. Det er denne evnen som best beskriver hva frihet dreier seg om.

I moderne språkdrakt omtales evnen til å styre seg selv ved hjelp av begrepet «autonomi». Begrepet begynner å befeste seg på 1600-tallet og betegner mennesket som et selvstyrende eller selvregulerende vesen. Et menneske kan handle ut fra egne valg uten å være styrt av indre eller ytre krefter som det ikke selv har kontroll over. Vi er utstyrt med rasjonelle evner som gjør at vi har myndighet over egne handlinger, vi kan ta valg og overprøve egne handlingsimpulser. Vi kan etablere oss som våre egne autoriteter.

Hvis mennesker skal kunne leve gode liv, må de kunne virkeliggjøre denne evnen til å overta styringen av seg selv. Med andre ord, et godt samfunn er et sted der mennesker gis anledning til å etablere seg som sin egen autoritet. Men siden veldig mange av de situasjonene som aktualiserer vår autonomi, også berører andre mennesker – i den forstand at vi skal gjøre noe for andre, ivareta noe for andre, håndtere noe som har verdi for andre, sette oss i posisjon til å kunne skade noe som har betydning for andre, og også ha makt over andre – eller i hvert fall overta makt fra andre – betyr det at vi er avhengig av tillitsgivere for å kunne leve gode liv.

Dette gjelder ikke minst i demokratiet. På den ene siden springer tanken om folkemakt nettopp ut av det menneskesynet Aristoteles beskriver – mennesker må få styre seg selv for å leve gode liv – men hvis tanken om demokrati skal omsettes til et gjennomførbart politisk styresett, vil det kreve et velfungerende arkiv. Grunnen er som følger: Selv i Norge, som ikke er en spesielt folkerik nasjon, så er det ikke gjennomførbart med et politisk system der alle deltar direkte i beslutningene som tas. Med andre ord, et direkte demokrati er ikke mulig. I Norge – så vel som i alle demokratiske land – har man derfor et indirekte demokrati der alle borgere ved jevne mellomrom stemmer på sine representanter, som deretter styrer på vegne av sine velgere. Et slik representativt system svarer ikke bare på et problem ved demokratiet som styresett, men det bringer også med seg en demokratisk problemstilling: I hvilken grad er det folket styrer seg selv?

Det representative systemet er i praksis et tillitsbasert system. Vi velger våre folkevalgte og gir dem makt til å ta viktige beslutninger uten å være i stand til kontinuerlig å overvåke hva disse foretar seg, vi stoler simpelthen på at de setter hensynet til borgerne foran hensynet til seg selv. Vi er tillitsgivere – og de er tillitsmottagere.

Selv om det å vise tillit ikke er en forpliktelse og heller ikke alltid er klokt, er det også svært vanskelig, om ikke umulig, å leve et liv uten å skulle ha tillit til noen eller noe. På samme måte har det også vist seg vanskelig å gjennomføre et demokrati i praksis uten at et stort flertall, gjennom valg, gir fra seg makt og har tillit til at de valgte representantene ivaretar deres interesser.

Men makt er et nullsumspill. Når noen får mer makt, får andre mindre, og det at noen får mindre makt, er i seg selv et demokratisk problem. De frasier seg nettopp muligheten til å kontrollere de som utøver makt, og ukontrollert eller ukontrollerbar makt er farlig – makt vil alltid søke mer makt, og den vil også beskytte seg selv. Som den britiske historikeren John Dalberg-Acton uttrykte: Makt korrumperer, absolutt makt korrumperer absolutt.

Av den grunn har man typisk et maktfordelingsprinsipp i et demokrati, og det prinsippet handler om å etablere et skille mellom tre forskjellige statsmakter: den lovgivende, den utøvende og den dømmende. Den første statsmakten består av de folkevalgte, og deres oppgave er å vedta lover – men de skal verken styre eller dømme. Den andre statsmakten er regjeringen, og den skal styre i samsvar med de lovene Stortinget har vedtatt, men de skal ikke vedta lover. Den tredje statsmakten er domstolen, og dens oppgave er å dømme i henhold til lovene som er vedtatt, men de skal verken styre eller vedta lover. Slik sett skal de forskjellige statsmaktene avgrense hverandres makt. Om man gir alle former for statsmakt til en person eller en gruppe, har man i praksis forlatt demokratiet og tatt veien over i et autoritært eller totalitært styresett, der de som har makt, ikke er kontrollert av noen annen makt.

Men selv med et maktfordelingsprinsipp har man en utfordring, og den handler om transparens, om borgernes mulighet til å få greie på hvordan disse tre statsmaktene utøver sin makt, og det gjør det nødvendig med den såkalte fjerde statsmakt, som er media. Om makt også skal kunne kontrolleres av borgerne, må det være mulig med innsyn, og medias oppgave er å skape den åpenhet og transparens som skal til for at borgerne får innsyn. Et demokrati kan lett ødelegges innenfra om det ikke er god etterprøvbarhet knyttet til grunnlag for vedtak som blir fattet. Men for å skape den åpenhet er media fullstendig avhengig av et arkiv der den type informasjon er dokumentert.

Slik sett er arkivet en bærebjelke i et demokrati. Om den fjerde statsmakt skal skape den åpenhet som er nødvendig, må informasjonen være tilgjengelig. Selv om kontrollorganer, mediene eller den enkelte borger ikke deltar direkte i utøvelsen av politisk makt, så vil arkivet være et sted der politiske vedtak og politiske prosesser kan etterses og gås etter i sømmene. Arkivet sikrer simpelthen et visst minimum av direkte deltagelse i et representativt, indirekte demokrati: Arkivet gir mulighet til å forstå, kontrollere og plassere ansvar. Det ligger der også som en påminnelse om at makten aldri helt kan beskytte seg selv, og den påminnelsen er en forutsetning for at det representative systemet ikke utarter til noe som i praksis truer et demokrati.

Det er spesielt en ting vi er opptatt av når det gjelder utøvelse av politisk makt, og det er rettferdighet. Mennesker med politisk makt er fortsatt mennesker på godt og ondt og vil kunne havne i situasjoner der de fristes til å ta hensyn som innebærer at de ikke behandler like tilfeller likt, men i stedet belønner og straffer på grunnlag av personlige interesser, sympatier og antipatier. Dette vil være i strid med den tanken om rettferdighet som ble formulert av Aristoteles for snart 2400 år siden i form av det som omtales som det formale likhetsprinsipp. Det kan oppsummeres på følgende måte: Like tilfeller bør behandles likt. Hvis to tilfeller skal behandles forskjellig, bør det være mulig å peke på en moralsk relevant forskjell mellom dem.

Likhetsprinsippet et hevdvunnet etisk prinsipp. Men å hevde at like tilfeller skal behandles likt, betyr altså ikke, som det går frem av Aristoteles, at alle skal behandles likt. Det er like tilfeller som skal behandles likt – forskjellsbehandling kan noen ganger være helt rettferdig, og likebehandling kan andre ganger være veldig urettferdig. Formal likhet kan derfor innebære å forskjellsbehandle, men om den forskjellsbehandlingen skal være rettferdig, må man identifisere en relevant forskjell.

Det er vanlig å betrakte det formale likhetsprinsippet også som en rasjonalitetsregel: Det å behandle situasjoner ulikt uten at det foreligger relevante forskjeller, innebærer at man behandler dem ulikt uten tilstrekkelige grunner, og det er en inkonsekvens som er irrasjonell. Det er vanskelig å tenke seg at man ikke må kunne godta det som en betingelse for i det hele tatt å kunne utøve dømmekraft og praktisk skjønn. Det formale likhetsprinsippet er på mange måter like viktig for praktisk tenkning som selvmotsigelsesprinsippet er for teoretisk tenkning.

Dette prinsippet er også avgjørende for etablering av tillit. Om vi skal kunne anta at en person med politisk makt ikke har til hensikt å skade fellesskapets interesser, er det avgjørende å kunne forvente seg at han eller hun handler i samsvar med dette likhetsprinsippet. Usaklig forskjellsbehandling har en ødeleggende virkning på fellesskapet.

Vi kan alltids håpe på at makten tar innover seg dette prinsippet, og en måte den kan gjøre det på, er å anvende et annet grunnleggende etisk prinsipp, nemlig det som omtales som offentlighetsprinsippet. Offentlighetsprinsippet er et tankeeksperiment. Når vi tar våre beslutninger, gjør vi klokt i å stille oss følgende tilleggsspørsmål: Er jeg bekvem om det jeg nå gjør, blir allment kjent? Urettferdighet trives dårlig i offentlighetens søkelys. Men et arkiv er en ytterligere påminnelse om dette prinsippet. Det ligger nettopp offentlig tilgjengelig med informasjon om grunnlag for beslutninger og prosesser. Det er også vanskelig å tenke seg en kritisk offentlighet uten tilgang til informasjon, uten mulighet til å sjekke kilder og uten mulighet til å få tilgang til informasjon som makten ønsker å beskytte.

Selve tilstedeværelsen av et arkiv er et uvurderlig aktivum for et demokrati, ikke minst fordi det som kjennetegner fremveksten av antidemokratiske, autoritære og totalitære regimer, er forsøket på å redigere, omskrive eller slette historien for å beskytte makten mot borgernes innsyn.

Men det er også en annen grunn til at arkivene vil være under et økende press. Det skyldes at samfunnet i økende grad er et informasjonssamfunn, og at kampen om å eie og styre informasjonen derfor er tiltagende. Når sosiale medier nå har etablert seg som den nye infrastrukturen for debatt og informasjonsutveksling, gir det en eventyrlig mulighet for eierne av disse mediene til å kontrollere narrativer på en måte som gir så vel økonomisk som politisk uttelling. Om den tendensen på sikt ikke skal undergrave demokratiet, vil det være absolutt nødvendig at det finnes tilgang på informasjon som ikke styres av de samme sosiale mediene. Det må simpelthen eksistere et solid system som ivaretar dokumentasjon, og som har det som sin kjerneverdi og -oppgave.