Uenighet rundt arkivenes samfunnsrolle

I den senere tiden har vi vært vitne til en skarpere tone i diskusjonen om utviklingen av arkivsektoren. Historieforskere med HIFO i spissen anklager Arkivverket for å svikte sitt samfunnsoppdrag, for systematisk nedbygging av kompetanse og for å hindre tilgang til arkivene. Arkivverket på sin side oppfatter at de arbeider på spreng for nettopp for å styrke tilgangen, den digitale tilgangen, med det de mener det forutsetter av endringer i organisering, prioritering og ja, nettopp kompetanseutvikling.

Arkivverkets ledelse er tydelige på at behovet for utvikling og arbeid med digitalisering i sektoren er stort. Mitt inntrykk er at det også er bred tilslutning til dette generelt i kommunearkivsektoren, at vi ikke har vært flinke nok til å digitalisere våre egne tjenester og tilpasse oss en digital forvaltning. Men i det siste har det vært større uenighet og en skarpere tone også internt i arkivfeltet, med kritikk om uklare mål for utviklingsarbeidet og manglende involvering av sektoren utenfor Arkivverket.

Det er enighet om at sektoren må utvikle seg, men hva er det egentlig som skal utvikles og digitaliseres? Dette kan ikke handle om historie og historikere på den ene siden og digitalisering på den andre. Det må handle om arkiv og arkivkunnskap. Arkiv er et eget praksisfelt, en vitenskap og en samfunnssektor, en sektor som skal ha og ta en rolle i samfunnet.

Diskusjon savnes

Jeg savner diskusjonen om hva denne rollen går ut på. Hva skal vi gjøre, og hvem skal vi være? Hvordan skaper vi verdi i samfunnet, og hvem er det vi skaper verdi for? Og er det slik at denne rollen er vesentlig endret i en digital tid, eller er oppdraget det samme, bare at vi må endre måten vi løser det på? Først når vi vet hva vår rolle skal være, kan vi vite hvordan vi skal arbeide med digitalisering og annen utvikling.

Arkivsektorens samfunnsoppdrag er ikke å være digital. Vårt oppdrag handler om arkiv. Digitalisere skal vi gjøre som et virkemiddel for å utføre vårt samfunnsoppdrag best mulig. Det sies ofte om digitalisering at en vesentlig suksessfaktor er at man klarer å bygge bro mellom det eksisterende og det nye. Man må la kjernevirksomheten tre tydelig frem og ha klart for seg hvilke verdier som ligger i den. Det handler altså om å beholde en respekt for det gamle, samtidig som man tar innover seg det nye. Spørsmålet er om vi har klart den balansen godt nok? Diskusjonen mellom historieforskerne og Arkivverket tyder ikke på det.

Forventninger til arkivfeltet

Ifølge Store norske leksikon er «rolle» «summen av de normer og forventninger som knytter seg til en bestemt oppgave, stilling eller gruppe i samfunnet». Altså bør vi jakte på samfunnets normer og forventninger knyttet til arkivfeltet. For enkelhets skyld har jeg latt lov og politikk, nærmere bestemt arkivloven og stortingsmeldinger, være innfallsvinkelen. Med utgangspunkt i disse er våre kjerneoppgaver eller vår rolle i samfunnet å

· bidra til at det skapes dokumentasjon på en forsvarlig måte

· sørge for at det gjøres et utvalg for bevaring

· ta imot arkiver for bevaring og beskrive og forvalte dem

· gjøre dem tilgjengelige

· formidle dem til ulike brukergrupper

Funksjonene er de samme enten de skjer analogt eller digitalt. Selv om løsningene og metodene er forskjellige, er kjerneprosessene grunnleggende de samme. Det er dette vi skal digitalisere. For å utvikle og tilpasse disse funksjonene til et digitalt samfunn trenger vi utvilsomt en annen kompetanse enn den arkivsektoren tidligere har vært opptatt av. Men vi trenger også tradisjonell arkivkompetanse og respekt for arkiv som praksisfelt og vitenskap.

Arkivsektoren skal bidra til at dokumentasjon skapes på en forsvarlig måte. I dag preger innebygget arkivering og fellesløsninger fagsamtalen på dette området. Vi skal også sørge for å gjøre et utvalg av dokumentasjon for bevaring i arkivdepot til evig tid. Arkivinstitusjonene skal også ta imot og forvalte dokumentasjonen. Før satte vi den på hylla. Nå trenger vi digitale sikringsmagasin, og til dette holder Arkivverket på å utvikle Digitalarkivet. Det å gjøre arkivene tilgjengelige er en viktig rolle for sektoren. Når materialet blir digitalt og uavhengig av fysisk lokasjon, vil tilgangen til materialet øke. Men holder det å publisere på Digitalarkivet og håpe at brukerne finner ut av det selv? Jeg tror ikke det. Og hva om dokumentasjonen ikke finnes eller ikke er enkelt tilgjengelig? Hvor langt går vår forpliktelse til å hjelpe brukeren med å fremskaffe den dokumentasjonen hen trenger?

Umoden profesjon

Vi er en relativt ung sektor og kanskje umoden som profesjon. Det er lenge siden arkiv har blitt behandlet politisk på nasjonalt nivå, lovverket er utdatert, og vi mangler en nasjonal sektorstrategi. I en slik situasjon gir ikke felles utviklingsmål seg selv, og det er desto viktigere å snakkes om hvor vi vil.