Da hele bygda fikk badekar

De fleste kjenner til Sanitetskvinnenes fjærpyntede fastelavnsris, men langt fra alle vet hvor stor rolle Norske Kvinners Sanitetsforening faktisk har spilt i utviklingen av det velferdssamfunnet vi lever i nå. Spesielt stor betydning har de hatt for fremveksten av helse- og omsorgstjenester – og badekarhistorien vi finner i arkivet etter sanitetskvinnene i bygda Vikedal, illustrerer noe av dette.

Rådgiver Åsta Vadset ved Interkommunalt arkiv i Møre og Romsdal (IKAMR) står bak nominasjonen til Norges dokumentarv, og på spørsmålet om hun har et favorittdokument fra arkivet, velger hun et to siders håndskrevet dokument. Det er et tilbakeblikk skrevet av Olivia Driveklepp, leder av Vikebygda sanitetslag på 1930-tallet, i forbindelse med en jubileumsfest.

– Då eg fekk inn arkivet til deponering, kika eg raskt igjennom det – og las tilfeldigvis dette attersynet. Det var dette dokumentet som var utgangspunktet for heile nominasjonssøknaden.

Bad til bygda

Vikebygda sanitetslag ble dannet i 1925, da under Volda sanitetslag. Først i 1937 meldte de seg inn i NKS som et selvstendig lag. Møtebøkene forteller oss at laget jobbet i flere år med å få til et folkebad i bygda si. Men det skar seg gang på gang. Først i 1939 ble det en løsning – og det er hvordan dette gikk til, vi kan lese i dette dokumentet.

Olivia Driveklepp beskriver hvordan hun en dag gikk ned til sentrum, der hun fikk se et badekar utstilt i et butikkvindu. Et slik hadde hun selv bruk for og lyst på, og da slo det henne at det samme kunne sikkert andre i bygda ha. Hun sjekket prisen, som var overkommelig, før hun luftet ideen for sanitetslagets nestleder, Anna Vassbotten. De to ble først enige om å kjøpe badekar til husstander der noen var syke, men en julidag i 1939 ble det likevel levert et badekar til hvert hus i bygda.

De fikk badekarene til innkjøpspris, men etter dette var sanitetskvinnenes kasse helt skrapa, men da de så arrangerte basar, samlet de inn mer penger enn de noensinne hadde fått.

– Eg tenker at dette er ei veldig fin og illustrerande forteljing om arbeidet og handlingane til akkurat sanitetskvinnene, sier Vadset. Det handlar om å om å sjå seg sjølv som del av eit fellesskap, om ueigennytte – og det å vere det motsette av sjølvsentrert.

Sanitetsarkivprosjektet i Møre og Romsdal

Arkivet etter Vikebygda sanitetslag er et av 117 forenings- og institusjonsarkiv fra NKS i Møre og Romsdal som nå er samlet inn. Prosjektet var et samarbeid mellom sanitetskvinnenes fylkeslag og IKAMR.

Arkivene oppbevares ved IKAMR i Ålesund. Nå er de også ferdig ordnet, arkivlistene er tilgjengelige på Arkivportalen.no, og møtebøker og årsmeldinger er digitisert og publisert på Digitalarkivet.no.

– På denne måten har vi fått historia til sanitetsforeiningane i Møre og Romsdal ut av skuffer, skap og loft. Vi har tilrettelagt for at historiene til sanitetsforeiningane er tilgjengelege for både forskarar og andre, sier Vadset.

Hun understreker at bygdas sanitetslag så et behov i lokalsamfunnet og satte i verk tiltak som dekket behovet. Det lille laget bidro også, på linje med mange andre foreningslag under NKS, til bygging og drift av institusjoner i regi av større sanitetslag (i dette tilfellet Volda sanitetslag).

Arkivets betydning

Arkivet etter sanitetslaget i Vikebygda utgjør i underkant av en hyllemeter, men er så og si komplett fra starten i 1925 frem til 2016. Arkivet inneholder møtebøker, årsmeldinger, korrespondanse, tilbakeblikk og regnskap.

De gamle badekarene som i dag står rundt omkring i Volda kommune, og som i årenes løp har gjort nytte som blomsterbed, kano og gjesteseng, har altså en historie som lett kunne ha blitt borte for ettertiden, om det ikke hadde vært for arkivmaterialet som er bevart.

– Det er mogleg at historia om badekara lever i den munnlege forteljartradisjonen, men munnlege forteljingar er akkurat som ein kviskreleik. Forteljinga endrar seg over tid. Det gjer ikkje arkiva. Og det er akkurat derfor det er så enormt viktig å ta vare på dei, understreker Åsta Vadset

Svært mange av våre formødre har lagt ned et enormt dugnadsarbeid, til tross for at de allerede hadde andre store omsorgsoppgaver.

– Desse små og store laga bidrog med små byggesteinar i noko som til saman vart noko større – utviklinga av velferdssamfunnet i første halvdel av 1900-talet. Dette gjorde dei ved å halde utlodding på kvart foreiningsmøte, arrangere basarar og sjølve lage ting som trongst ved institusjonane.

Dette er kvinnehistorie – en historie vi skal være veldig stolte av, sier Vadset. Samtidig er det ikke bare historie, for Vikebygda sanitetslag lever i beste velgående og jobber fortsatt for å dekke behov i lokalsamfunnet. For eksempel har de nylig fått på plass et handikaptoalett på grendehuset Høgtun, de arrangerer også basarer, Sætresøndag og foredrag om kvinnehelse.

Sanitetsarkivprosjektet i Møre og Romsdal fikk utviklingsmidler fra Arkivverket og bidrag fra sanitetskvinnenes fylkeslag.