Détruire ou préserver? - Arkivforvaltning i kjølvannet av den franske revolusjonen

Den franske nasjonalarkivaren kan forbinde sin institusjon med de dramatiske begivenhetene på slutten av 1700-tallet. Starten på vårt eget nasjonale arkiv i 1817 skyldtes delvis at soldater som selv voktet arkivet, stjal dokumenter for å selge dem.[i]

Oversatt til filmspråket kan vi si at det franske nasjonalarkivets opprinnelse var en episk dramafilm, mens det norske riksarkivets opprinnelse var en kort og veldig rar heist movie, i samme gate som Olsenbanden-filmene, bare at vokterne selv sto for ranet.

Mens grunnleggelsen av det norske riksarkivet skjedde relativt fredelig, var revolusjonstiden i Frankrike alt annet. Her inngikk krigføring mot andre stater og interne fiender av revolusjonen, hyppig utskifting av makthavere, og – ikke minst – giljotinen.

L’introduction – Arkiver i l'ancien régime

Før 1789 var det geistlige (førstestanden) og adelige (andrestanden) som hadde makt og privilegier sammen med kongemakten. Tredjestanden var en brokete forsamling av bønder, advokater, handelsmenn med flere som utgjorde omtrent 90 prosent av befolkningen. En stor andel av dem var bønder.

Makten til første- og andrestanden hvilte dels på dokumenter. Dokumentene etablerte titler og privilegier av ulikt slag, for eksempel til jorda. Bøndene måtte finne seg i å ha plikttjeneste på adelens og kirkens jord som del av føydalforpliktelsene. Slik sett er det forståelig at tredjestanden kjente en viss uvilje mot gamle dokumenter. Arkiver var en kilde til makt, så det er forståelig at eierne ville ha sine dokumenter i umiddelbar nærhet. Arkiv for hær, marine og utenriksforvaltning var bevart i Versailles, mens resten var sterkt desentralisert. En telling fra 1770 talte opp 5500 arkivdepoter av forskjellig størrelse. Dette inkluderte statsforvaltning, bykommuner, adelsgods, klostre og bispedømmer.[ii]

I 1788 ble det bestemt at generalstendene, som ble sammenkalt for første gang siden 1614, skulle stemme etter stand, ikke hoder, noe som vil si at adel, geistligheten og tredjestanden fikk én stemme hver. Bestemmelsen var basert på en rådgivende midlertidig eliteforsamlings (assemblée de notables) studier av gamle dokumenter. Tredjestandens overveldende flertall skulle altså ikke ha noe å si. Like før avgjørelsen ble det forfattet en pamflett som hevdet at det ville være bra om de franske arkivene ble ødelagt i brann, for da ville fornuften og rettferdigheten bestemme.[iii] Som arkivar må jeg si at det er lett å forstå konteksten bak uttalelsen, men arkivbrenning er neppe veien til sunn fornuft.

Danningen av den franske arkivforvaltning

Opprettelsen av Nasjonalarkivet var et fornuftig grep. Allerede i 1789 kom et arbeidsreglement for den nye nasjonalforsamlingen. Reglementet fastslo at det skulle være et arkivdepot for forsamlingens arkivmateriale. Neste steg var den formelle opprettelsen av Archives Nationales, 12. september 1790. Dette var et rent parlamentsarkiv: Kun (nyere) arkivmateriale tilknyttet parlamentets arbeid med konstitusjonen og annet lovarbeid skulle dit. Staten tok kun på seg ansvaret for materiale fra og med 1789. De eldre arkivene fra kongedømmets tid hadde intet sentraldepot.[iv]

Forsamlingsarkivets første arkivar – og med det den første franske archiviste national – het Armond-Gaston Camus. Han var utdannet jurist og hadde en karriere som advokat. Et lite sidespor her: Uheldige omstendigheter førte til at han i en lengre periode ble holdt som fange i Østerrike. Han og fem andre fanger ble til slutt utvekslet for en fransk prinsesse, et av barna til Ludvig 16.[v] At vekslingsraten på en arkivdirektør var en sjettedel av en prinsesse, kan neppe ses på som dårlig. Om den er det samme i disse inflasjonstider, vites ikke.

I 1793 ble også herreløse arkiver fra før 1789 en del av Nasjonalarkivets ansvarsområde. Det ble etablert en eldre seksjon kun for de historiske arkivene. Fullbyrdelsen av denne utviklingen skjedde i juni 1794, da det ble vedtatt at Archives Nationales skulle være arkivdepot for hele republikken. Samtidig fikk borgerne lovfestet tilgang til arkivene.[vi]

Et fascinerende trekk ved loven vedtatt i 1794 er at den fastslo at det skulle være en egen arkivkomité under Nasjonalkonventet (daværende nasjonalforsamling) med utstrakte myndigheter. Blant annet skulle den nominere lederkandidatene til de to avdelingene i arkivet hver gang det var bytte.[vii] Oversatt til norske forhold kan vi si at Frankrike hadde en stortingskomité kun for arkiv. Det skal litt til å få noe slikt på Stortinget. I tillegg ble det organisert regionale arkivdepoter i hvert département (region/fylke), altså noe som kan tilsvare statsarkivene i Norge.[viii]

Til flammene eller depotet?

Allerede under stormingen sommeren 1789 ble Bastillens arkivsamlinger et mål. Enkelte bønder brente arkivdokumenter i frigjøringens navn.[ix] Men i den store sammenhengen var det den nye republikkens makthavere som stod for den mest systematiske destruksjonen. Arkiver fra det gamle regimet skulle kasseres. Det var ikke lenger bruk for føydalsamfunnets dokumentasjon, dokumentasjon som først og fremst ga privilegier til adelen og geistlige og plikter til resten.

Kassasjonen skjedde i lovlige former. Mellom 1789 og 1793 ble en rekke lover vedtatt som avskaffet føydalsamfunnets privilegier. Jorda ble overtatt av staten, og det ble også (føydal)arkivene. Noen dokumenter ble solgt. Noen ble til slutt bevart, men mange ble brent. I mai 1792 beordret den daværende lovgivende forsamlingen brenning av dokumenter relatert til ridderskap bevart i augustinerkonventet i Paris. I juni samme år ble derfor flere dokumenter brent i Paris. I revolusjonens Frankrike var visst arkivbrenning fornuftens seier over forgjengeligheten. En av de valgte representantene uttalte: «It is today that, in the capital, Reason burns, at the foot of the statue of Louis XIV, 600 folio volumes attesting to the vanity of this class whose titles will at last disappear in smoke.»[x]

Noen arkivarer prøvde å redde eldre dokumenter. Arkivaren i Lille protesterte på destruksjonen, men svaret fra Paris var at brenning av gamle dokumenter med gotisk håndskrift bare kunne skje «uten videre fordi de inneholdt dokumentasjon av føydale rettigheter».[xi] I tre dekreter fra 1793 ble brenningspålegget innskjerpet.

Selv om det gikk i sport i brenning av arkiv, ble noen dokumenter konfiskert til militær bruk.[xii] For eksempel fikk marinen i 1793 fullmakter til å samle inn dokumenter som kunne passe til artilleribruk.[xiii]

Det ble også snart viktig å bevare dokumenter som fastslo jordrettigheter. Staten hadde konfiskert jord fra både kirken og flyktende adelsmenn. De som kjøpte denne jorda fra staten, ble potensielle støttespillere til revolusjonen. Dette er et viktig bakteppe for å forstå at republikkens makthavere utvidet ansvarsområdet til nasjonalarkivet i 1793 og vedtok bestemmelsene i 1794.[xiv]

Et regelverk begynte å ta form. I hovedstaden ble Agence Temporaire des Titres grunnlagt i 1794. Byrået og dets etterkommer Bureau du triage des titres skulle ‘screene’ arkiver og bevaringsvurdere dem. Provinsene fikk også sine regionale varianter av dette byrået. Nasjonalarkivar Camus var ingen fan og prøvde å få lagt ned byrået. Først i 1796 stoppet arbeidet i provinsene, og i 1801 i Paris.[xv]

Med dette opphørte målrettet statlig sanksjonert destruksjon. Nå var det bevaring som stod i høysetet. Frankrikes dokumentarv fra før republikkens tid fikk til slutt en fast plass i fransk kultur og historie. Derfor går det fortsatt an å studere fransk middelalder og tidlig moderne tid gjennom arkivene.

En ny tid – og verdien av det gamle

Det er ikke til å underslå at en god del av den franske dokumentarven ble ødelagt i revolusjonens kjølvann. Eksakt omfang er vanskelig å fastslå, men ødeleggelsen var stor.[xvi] Ved å gå løs på føydalsamfunnets dokumentarv kunne tredjestanden bokstavelig brenne opp sine forpliktelser, det de skyldte sine herrer. Det gjorde det også vanskeligere å eventuelt restaurere den gamle orden, det var nok av émigrés, franske adelsmenn i utlandet, som drømte om det. Som arkivaren Adrian Cunnigham antyder, er det også mulig å se på arkivbrenningen som et renselsesritual: «cathartic acts of retribution and cleansing of the body politic».[xvii] Likevel, det må understrekes, sett fra et forsknings- og kulturståsted, at verdifullt materiale og dokumentarv gikk tapt.

Etter hvert så Frankrikes nye makthavere også verdien i å bevare det gamle. De hadde hele tiden sett viktigheten av å bevare det nye, noe den gradvise oppbyggingen av arkivforvaltningen i landet viser, men det tok litt lengre tid å se verdien i det gamle. Cunningham sier det på denne måten: Frankrike gikk fra ødeleggelse av det gamle regimets dokumenter til et behov for heller å bevare dokumentasjon. Hensikten var å vise kontrasten mellom – i de revolusjonæres øyne – det syndefulle monarkiet og den ærefulle republikken.[xviii] Dette bør leseren trolig tolke mer symbolsk enn som en fullt ut bevisst tankegang blant republikkens skiftende makthavere. Men resultatet ble nå slik.

For arkivenes del tok ikke kongen, Ludvig XVIII, «hevn» på republikkens arkiver. De ble fortsatt bevart. Kan det tenkes at det returnerte monarkiet tenkte at den syndefulle republikk skulle leve videre i dokumentene som skrekk og advarsel? Det gikk da ikke helt som kongen kanskje håpet. 1800-tallet så økende oppslutning om folkelig suverenitet. For Frankrikes del ble det satt et endelig punktum for monarkiet i det 19. århundre, selv om det måtte noen omveier til.[xix]

Med den franske revolusjon tok staten over ansvaret for større deler av arkivene. Gitt at staten er folket (eller i det minste at den får sitt maktgrunnlag fra folket), ikke (sol)kongen, blir makten over arkivene folkets makt.

Her er det bare å parafrasere revolusjonens slagord; frihet til å oppsøke arkivene, likhet i innsynsbehandlingene og broderskap gjennom delt dokumentarv. Leve folkestyret, vive le government populaire!