Arkivarer og Tolkiens dverger – slående likhet?

Jeg får kanskje først komme med en unnskyldning til de arkivarene som mener at vi er alver. Alvenes udødelighet kan være forlokkende for arkivarer, om enn ikke for dem selv, så for materialet som er i deres varetekt. Men i mine øyne er det lettere å se likheten til fantasysjangerens dverger; både med et visst humoristisk blikk og med et bakteppe av mulige skygger og flammer.

«In their Halls of Stone» 

Selv om det finnes faktiske store underjordiske haller i arkivverdenen – bare ta Arkivverkets lokaler ved Sognsvann i Oslo eller hallene i Mo i Rana, der både Nasjonalbiblioteket og Arkivverket oppbevarer materiale – er kjellere åpenbart en arkivklisjé (med en viss kjerne av sannhet, for eksempel har Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek kjellermagasiner). Og der er jaggu arkivaren òg. Vokteren av kunnskapen. 

Disse underjordiske arkivdepotene kan sammenlignes med dvergenes univers. I fantasyfortellingene har de ofte haller under fjellet, slik som Khazad-dûm eller Moria i Ringenes herre. Slike fjellhaller kunne lett ha rommet enorme papirarkiver eller store mengder fysisk hardware for lagring av data.

Dvergene kan ofte vokte portene til fjellhallene i overkant bra. Festningsverker eller -murer med garnisoner av krigere, som i Erebor (Ensomhetsfjellet) fra Hobbiten (før dragen kom, en annen tragisk fortelling som det ikke er rom for her). Eller den mer kjente døren inn til Moria som er passordbeskyttet, og der passordet er mellon (venn på alvisk).

Dverger flest er ofte isolasjonistiske og har gjerne en «nok med seg selv»-mentalitet. En viss likhet med portvokterklisjeen som ofte forbindes med arkivaren her, altså. Arkivarene vokter også arkivene og slipper ikke inn hvem som helst. Arkivene må beskyttes. Dette er så klart en overdrivelse, for i dag er brukervennlighet en etos for arkivarer, men igjen, i denne teksten fremheves klisjeene. 

At det er en viss kime av sannhet i arkivarklisjeen, om enn fortidig, er den amerikanske arkivaren Howard H. Peckham et eksempel på. I 1956 mente han at forskere arkivaren mente ville gjøre overfladisk eller ubetydelig forskning, ikke skulle slippe inn. i I 1985 skrev en annen amerikansk arkivar, F.G. Ham, at arkivarstanden hadde hatt en introvert og innadvendt portvokterfortid.ii 

I dag må en bruker underskrive skjemaer og oppgi sitt ærend straks hen kommer til et arkivdepot. Et kontrollregime er på plass. Brukere kan ikke helt enkelt slippe inn i «fjellhallene». Dette er nok et bilde av et regime som best passer papirarkivene, men også digitale arkiver må voktes. Både brannmurer, som jo kan være en digital utgave av fantasyverdenens festningsmurer, og passord må på plass. Kryptovirus og hacking truer. Klausulert materiale, både digitalt og på papir, er gjenstand for en innsynsprosess før en forsker får tilgang. Du må være en «venn» for å få tilgang til fjellets skattkammer. 

«Great Miners and Craftsmen» 

Og hva er det som voktes? For dvergene er det edle metaller, som gull og det fiktive metallet mithril. For arkivarer er det arkivbestanden som skal voktes. Arkivene er gullet. Gull i arkivene eller gull fra arkivene er ikke et helt ukjent begrep. Arkivene er skatten vår. Likevel, sammenlignet med dverger er vi arkivarer hakket mer delingsvillige. Tidsånden nå er at digitale data skal deles. Da kan vi for eksempel få forskningsresultatgull! 

Dverger finner gullet sitt via gruvevirksomhet. De hakker løs på fjellet. Noen arkivarer kan nok kjenne seg igjen i et slikt bilde. Man graver i arkivene, gjør man ikke? Arkivaren må gå i «gruven», (kjeller)magasin eller faktisk kjellere, for å finne arkivmateriale, enten for å bringe materialet til lesesalen eller for å utforske kjellere hos arkivskapere/-eiere for å se om det er dokumenter der som kan avleveres. Eventuelt blir det digitale kontoruniverset en slags gruve der skytjenester, Teams-rom eller fellesområder må besøkes for å «grave frem» det som skal langtidsbevares. I alle fall der det hersker en viss arkivdesentralisering (det vil si veldig mange steder).

Ny teknologi bringer med seg nye muligheter. I fremtiden vil nok arkivarer og brukere benytte seg mer av datautvinning, data mining på engelsk. For å sitere bloggen Recordkeeping roundtable: «AI changes records manager jobs from ‘miners’, spending all their time digging underground looking for valuable records, to jewellers, crafting those valuable gems into more valuable insights for the business.»iii

Dvergene er kjent for å være fantastiske smeder som lager gode våpen, men også andre fine gjenstander. Med ny teknologi kan arkivarer bli «(gull)smeder» og gå fra å «grave frem» dokumenter til å bruke maskinlæring/AI på dokumentasjonen. Maskinlæring/AI kan brukes som verktøy til å gi ny kunnskap, både til selve virksomheten og til forskere. Arkivarer kan bli craftsmen som tar en ledende rolle i denne utviklingen.

Det gjenstår å se hva fasiten blir. Kunstig intelligens (AI) er som kjent ikke nødvendigvis uten problemer. Men det er mulig at dokumentasjonsforvaltningen får nye perspektiver og roller. For å hente et poeng fra tidligere nevnte blogg: AI kan lese og klassifisere alle enkeltdokumentene eller -dataene, mens arkivaren da helst skal få mer handlekraft og kontroll over arkivdokumentasjonen i virksomheten. De skal få full oversikt over dokumentasjonen, kanskje for første gang i historien?iv Muligens kan fugleperspektivet oppnås i dokumentasjonsforvaltningen, men også i depot ved å bruke samme metoder. Dette kan sammenlignes med en dverg i en flyvemaskin – et ikke helt ukjent fenomen innen fantasy, blant annet i steampunken. Et eksempel her kan være dvergene i C.L. Werners bok Overlords of the Iron Dragon.

«Drums in the Deep, Shadow and Flame» 

Dvergene kjemper mot sine fiender. I Tolkiens univers kalles de orker eller gobliner. Arkivarenes hovedfiende, når det kommer til papir, er skjeggkreene. Orker er ikke helt det samme som skjeggkre, men en viss likhet kan likevel skimtes. I filmen Ringens brorskap blir heltene angrepet av orker etter at de hører drums in the deep, altså trommer. I en av scenene kryper det frem orker fra alle kriker og kroker, ned fra taket via søyler. Virker det kjent? Hverken orker eller skjeggkre er spesielt begeistret for (sol)lys.

For digitalt materiale kan truslene være (krypto)virus, manglende elektrisitet og hacking. De digitale truslene kan muligens sammenlignes med Tolkien-universets balrog, en slags gigantisk demontype av skygge og flamme, der en av dem ble dvergenes bane i Moria. Først og fremst kan balrogen være et bilde på en eventuelt manglende bærekraft i digital bevaring. Flammen kan være et godt bilde på klimaendringer, skyggen på graden av alvorlighet.

En av arkivarprofesjonens utfordringer fremover vil være å sørge for en bærekraftig danning, bruk og bevaring av arkivene i møte med klimaendringer. Artikkelen Towards environmentally sustainable preservation, utgitt i 2019 og åpent tilgjengelig,v er en god starttekst innen tematikken. Den tar blant annet for seg hardwareproduksjon, energiforbruk og avfall, og til dels løsningene, som «god nok» bevaring.

Syv ringer og fire grunnprinsipper 

I fantasysjangeren blir dverger ofte portrettert som å være av vis, gammel rase (elder race). De kan overlevere kunnskap og objekter til menneskene, de unge og fremadstormende. Her kan det være snakk om for eksempel smedkunnskaper. Nå er arkivarer ikke nødvendigvis visere enn befolkningen generelt, men vi tror vel at visdommen i arkivene – fra eldre tider – kan overleveres til nye generasjoner som kan utnytte denne kunnskapen til sine formål.

I Ringenes herre hadde dvergene syv ringer, ringer gitt til dem av Ringenes herre-skurken Sauron. Disse kunne gi bærerne magiske krefter og ble primært brukt for å samle rikdom. I møte med samfunnsutviklingen er det ikke syv, men fire grunnprinsipper arkivarene holder fast ved. Disse er ikke gitt til oss av en skurk, men av arkivfaglig utvikling og standardutviklerne. Alle er nevnt i den arkivfaglige grunnstandarden ISO 15489.

Autentisitet, integritet, pålitelighet og brukbarhet. Skal arkivene fortsatt ha verdi, er det det disse prinsippene som skal holdes fast ved. Det er disse som gjør arkivene til en fremtidig rikdom. Arkivene trenger nok fortsatt «dverger» til dette, men ikke av typen som gjemmer seg i fjellene, men som kan dele arkivene til gode for alle. Arkivarene står overfor en rivende utvikling, både i samfunnet generelt og innad i profesjonen. Vi må være dverger på full fart inn i flyvemaskinene for å oppnå ny innsikt. Arkivarer, til «skyene»!