ARKIVPRAT
Dans i arkivet - arkivering av dansekunsten
Aksess har snakket med Dansearkivet. Det var du kanskje ikke klar over at fantes?
Publisert
Sist oppdatert
Aksess har snakket med Sigrid Øvreås Svendal, som er leder ved Danseinformasjonen, som har fått utviklingsmidler av Arkivverket til sitt arkivprosjekt.
Hva er Danseinformasjonen?
– Det er det nasjonale kompetansesenteret for dansekunst. Senteret ble etablert i 1994 og har lokaler i Dansens Hus på Vulkan i Oslo. Vi er en ideell stiftelse som fremmer, synliggjør og informerer om dansekunst til publikum, presse, politikere, myndigheter og ikke minst til kunstnere, forteller Sigrid Øvreås Svendal, som er daglig leder ved Danseinformasjonen, som Dansearkivet er en del av.
Hva er ditt eget forhold til arkiv?
– Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i og opptatt av arkiv og dokumentasjon. Jeg brukte selv Dansearkivet som verdifull kilde i mitt forskningsarbeid og bruker i dag Dansearkivet aktivt i vår formidling av dansehistorien. Jeg disputerte i 2014 og har jobbet her siden 2015, i dag som daglig leder. Jeg har også en praktisk danseutdannelse, så for meg er både arbeidsplassen og arbeidet med Dansearkivet en perfekt sammenblanding av flere interesser.
Hva slags prosjekt har dere fått arkivutviklingsmidler til?
– Prosjektet «Spre arkivkunnskap i det frie scenekunstfeltet» retter seg mot kunstnerne i det frie scenekunstfeltet, da vi ser at informasjon og kunnskap om arkivering og dokumentasjon er sårt tiltrengt i denne delen av scenekunstfeltet. Samtidig ønsker vi å skape en delingsarena for mindre virksomheter i sektoren som jobber med dokumentasjon og arkiv på ulike måter.
Sigrun Drivdal Johnsen har hovedansvaret for Dansearkivet, i tillegg til at jeg som daglig leder jobber aktivt med formidlingen av arkivet og dansehistorien. Minda Marie Kalfoss er ansatt som prosjektleder, takket være utviklingsmidlene fra Arkivverket.
Vi er ikke utdannet arkivarer, men gjennom arbeidet med Dansearkivet har vi opparbeidet oss stor arkivkompetanse og ikke minst måttet tilpasse kunnskapen til et mindre arkiv, uten de samme ressursene eller mulighetene. Vi vet at mange sitter med de samme utfordringene, og vi har tro på det å møtes for å snakke om gleder og utfordringer knyttet til arkiv og dokumentering av scenekunsten.
Denne høsten arrangerer dere Kunstnerarkivseminaret, et tredagers seminar om arkivering. Hva er målet med det?
– Med Kunstnerarkivseminaret ønsker vi rett og slett å tilgjengeliggjøre og øke kunnskap, kompetanse og bevissthet om arkivering i det frie scenekunstfeltet. Seminaret er første del i prosjektet. Vi vil følge opp med en kursrekke, hvor man går enda mer praktisk til verks, med konkret kunnskap og opplæring. Her vil vi ta utgangspunkt i de ulike kunstnernes arkiver, i en mindre gruppe. I tillegg jobber vi med en brukerhåndbok, en analog og en digital publikasjon, med tydelige råd og anbefalinger om hvordan man selv, som enkeltperson eller institusjon, kan jobbe med arkiv og dokumentasjon.
Hvordan arkiverer man dans?
– Det er et veldig godt spørsmål og noe vi faktisk skal diskutere på Kunstnerarkivseminaret. Arbeidet med Dansearkivet har synliggjort at det er flere måter å arkivere dans på, men at det å ha rike arkiver med mye ulik dokumentasjon, for eksempel film, foto, skisser, prosessnotater, kontrakter, kritikker og intervjuer av og med kunstnere før, underveis og etter produksjonen, er gull. Sjelden har man alt dette, også fordi det koster penger. I gamle dager var notasjon av dans vanlig og den måten man bevarte dansen på. Dette brukes sjeldnere i dag, og i svært liten grad i samtidsdansfeltet.
Hva er bakgrunnen for Dansearkivet?
– Dansekunsten er den kunstformen som er minst institusjonalisert. Det er kun to institusjoner, Nasjonalballetten og Carte Blanche, som ansetter dansere på fast basis. Alle andre som skaper dansekunst, opererer i det frie scenekunstfeltet, altså som frilansere og selvstendig næringsdrivende utenfor institusjonene.
Dette betyr også at ansvaret for dokumentasjon og arkivering for dansekunsten i Norge i stor grad faller på enkeltkunstnere og enkeltkompanier. Kunstnerne i det frie scenekunstfeltet forholder seg til en prosjektøkonomi, hvor både for- og etterarbeid er gratisarbeid. Dette betyr i praksis at dersom kunstnerne skal bruke tid på å sikre dokumentasjon eller arkivere eget kunstnerisk virke, må det oftest gjøres på fritiden, og det er lett å forstå at dette arbeidet blir nedprioritert.
Konsekvensen er at vi vil sitte igjen med svært fattige og tynne arkiver om dansekunsten i Norge. Danseinformasjonen så tidlig denne utfordringen og begynte å samle inn og arkivere dokumentasjon om dansekunsten her til lands. Vi har tatt imot fysisk og digitalt arkivmateriale, og vi har gjort et stort antall videointervjuer for å bevare ulik dokumentasjon og få flere stemmer i arkivet.
Ikke alle er klar over hvor spennende arkiv kan være – og hvor viktig det er at det blir bevart?
– Mange arkiv er jo ganske kjedelige, og lange dager med arbeid i arkivene kan være både trøttsomt og støvete. Men så, da du plutselig finner noe du leter etter, eller noe du ikke visste du lette etter, så er arkivene gull! Da er det så verdt det. Jeg tror alle som har brukt og arbeidet med arkiv, enten kunstnere, forskere eller andre interesserte, ser den enorme verdien av å ha gode og tilgjengelige arkiv.
Aksess ønsker Sigrid Øvreås Svendal, Dansearkivet og Danseinformasjonen lykke til med både seminaret og det videre arbeidet med å spre kunnskap om og interesse for arkiv.
