Gullgraveren Trude Lorentzen

Trude husker godt at hun var på kontoret til professor Hans Fredrik Dahl på Blindern. Det var på slutten av 1990-tallet, og hun studerte mediekunnskap. Hun var nesten på gråten der hun satt og tryglet om å få slippe faget arkivkunnskap.

«Jeg tenkte på det som dritkjedelig, skjønte ikke poenget, så bare for meg masse støv og spindelvev.» Han ble sikkert fornærmet, professor Dahl, som selvsagt visste hvor viktig det faget var, og er. Så hjalp det heller ikke å protestere.

«Det ble til at jeg brukte et halvt år av mitt liv på å skrive om fjernsynsarkivet. Jeg snevret oppgaven inn til å handle om folkeavstemningen om EF i 1972. Det viste seg nemlig at TV-sendingen der pila i studio sto og vippet mellom «ja» og «nei», var forsvunnet, det finnes bare bruddstykker igjen.»

Hun klarte å mobilisere en viss interesse og begeistring for problemstillingen, hun så jo det oppsiktsvekkende i at et såpass viktig historisk dokument var gått tapt.

Fra motvilje til takknemlighet

Etter «den første barnslige motviljen og grininga» har Trudes syn på arkiv forandret seg betraktelig. Som journalist i Akersgata på begynnelsen av 2000-tallet lærte hun seg snart å verdsette Retriever og A-tekst, disse mediearkivene vi journalister var prisgitt før all verdens informasjon plutselig var på nett. Dagbladet og VG hadde dessuten faktaavdelinger med egne ansatte som ordnet informasjon i sirlige papirmapper.

«Jeg husker damene som jobbet der, og gulnede avisutklipp fra biblioteket, og at det slo meg hvor utrolig nyttig den var, all bakgrunnsinformasjonen de klarte å få tak i», forteller Trude.

Unik informasjon

Senere har hun hatt veldig mye med Riksarkivet å gjøre. Spesielt mens hun gravde i historien rundt Quislings koffert, som nå er viden kjent på grunn av hennes prisbelønte formidling.

«Riksarkivet er en fantastisk institusjon. Jeg synes de er så utrolig gode til å popularisere arkivene. De er veldig flinke til å lage artikler rundt temaene de vi løfte frem, som de pleier å gjøre under disse ‘vårslippene’ sine. For et skattkammer det er!»

Når det gjelder historien til Quisling, så er veldig mye av materialet tilgjengelig digitalt, men da hun skrev boka, var hun også på jakt etter informasjon om andre som til nå kanskje ikke har vært like interessante for allmennheten. Som Kåre Haugerud, den unge mannen som arvet kofferten til Quisling.

«Jeg var nysgjerrig på hvorfor enken etter nazisjefen hadde gitt kofferten videre til en annen. Fantasien min løp løpsk. Var de elskere? Hva var historien, når ble han nazist?»

For å prøve å finne ut mer om Haugerud, søkte hun innsyn i landssvikarkivet.

«Der, i den tynne landssvikermappa hans, fant jeg informasjon som sa meg en hel del. Blant annet arrestasjonsrapporten til den unge NS-mannen fra 1945, som ga inntrykk av lojaliteten hans til Quislings prosjekt, selv etter at krigen var tapt.»

Tre betydningsfulle kryss

Da Trude lagde podkasten om Quislings koffert, ble tilgangen til arkivene også av stor teknisk verdi. Det er spesielt ett øyeblikk hun ser på som gull. Opplysningene hun lette etter, var for så vidt allerede kjent, men det var noe eget å kunne ta podkastlytteren med på jakten. Nå befant hun seg altså nede i arkivet, med ham hun kaller "Quisling-vokteren", historiker og arkivar Øyvind Ødegaard. Akkurat dette hadde heller ikke han gransket tidligere.

«I Hans Fredrik Dahls biografi om Quisling hadde jeg lest om den 7. sansen og en spesifikk dato i 1939: dagen da Quisling skulle ha dratt til Berlin for å møte Hitler i smug. På denne datoen skulle det stå tre kryss og forkortelsen "avg" (for "avgjørelsen"). Man vet at Hitler før dette hadde avgjort at Norge skulle holdes nøytralt. Det var denne dagen, da Quisling var på besøk, at Der Führer ombestemte seg og gikk i gang med å lage en invasjonsplan», forteller Trude.

Nå befant hun seg altså nede i arkivet, med han hun kaller «Quisling-vokteren». Historiker og arkivar Øyvind Ødegaard i Arkivverket har god oversikt, men akkurat dette hadde han ikke gransket.

«Så sto vi der sammen, med opptakeren i gang, mens vi bladde opp, fant datoen, fikk se de tre kryssene. Det ga en helt spesiell følelse av nærhet til en dag som ble svært skjebnesvanger. Satt litt på spissen var det jo de tre kryssene som førte til invasjonen av Norge.»

Tynt papir og stort ego

Enda mer spesiell var opplevelsen hun hadde i Nasjonalbiblioteket da hun plutselig satt med Vidkun og Marias kjærlighetsbrev i hendene. «Å kjenne det tynne papiret mellom fingrene, se blekket fra fyllepennen til Vidkun i et brev han skrev til sin kone rett før han skulle henrettes, det gjorde veldig inntrykk», sier Trude.

«Det ga meg følelsen av at dette også er min arv. At den kollektive hukommelsen er tilgjengelig for hele befolkningen, er en viktig del av demokratiet», mener Trude.

«Jeg synes at det er interessant for Norge å vite hvordan han tenkte. Angret han? Tok han selvkritikk? Han gjorde ikke det. Brevet var så selvforherligende, det bar i det hele tatt preg av at han følte seg veldig forulempet. Han sammenliknet seg med Olav den hellige og Jesus. Det er fascinerende å se hvordan han formulerer seg til kona. Hvordan han ber henne fortsette å forbli en ukuelig nazist og se til at alle rundt henne fortsatte å tro på saken, og beundre ham. Ingen skulle slutte å tro på Quisling og nazismen!»

Fakta og tidsånd

Utover selve informasjonen som er å finne i arkivene, sier de også noe om hvordan tidsånden endrer seg, påpeker Trude. For eksempel syntes hun det var interessant å se hvordan politirapportene var utformet på den tiden, så utrolig langt ifra den mer objektive tonen vi er vant til i dag. Som skildringen av at Quisling ankom Møllergata 19 for å bli arrestert 9. mai 1945.

«I rapporten står at ansiktet hans var pløsete og rødt, ja, han var direkte stygg! sto det. Jeg har også pløyd meg gjennom alle Filmavisene fra 2. verdenskrig i årene fra 1941 til 1945 i NRKs TV-arkiv. Der var det mye hornmusikk. Men det var også veldig fascinerende å høre den skrikende propagandastemmen, å oppleve at vårt land også har vært underlagt et diktatur. Etter at nazistene tapte og motstandsbevegelsen kom til makta i det frie Norge, var det en ny stemme som målbar Filmavisen. Propagandaen hadde fått motsatt fortegn, men det intense tonefallet var det samme og tematikken like subjektivt vinklet.»

«Jeg tror at mange ikke vet at hvem som helst kan oppsøke arkivene og få tilgang til viktig historisk materiale. Du trenger ikke å være journalist», avslutter Trude.