Gullgruve for sakprosastudenter

De norske sakprosastudiene ble etablert for rundt 20 år siden, på initiativ fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) og i samarbeid med to høgskoler, Høgskolen i Vestfold (nå Universitetet i Sørøst-Norge) og Høgskolen i Oslo (nå OsloMet). Etter hvert ble dette til masterstudier.

Praktisk-teoretisk studium

I dag gir OsloMet en toårig, praktisk-teoretisk master i sakprosa. Det betyr at masteroppgaven kan være enten en forskningsoppgave eller et skriveprosjekt med tilhørende teoretisk og metodisk refleksjon. Dette åpner for en mengde interessante arbeider.

Opptakskravene på en master i sakprosa er litt høyere enn på mange andre masterutdanninger, siden det er krav om noe arbeidserfaring eller publisert sakprosa i tillegg til bachelorgraden. Fra høsten 2023 blir dette endret, slik at tilleggskravet bare gjelder søkere som ikke har bachelor i mediefag.

Studentene har dermed med seg et vell av ulike kunnskaper og tilnærminger. De kan for eksempel ha bakgrunn fra – eller sikte seg inn mot – forlag, kommunikasjonsarbeid, kultursektoren, dokumentarisme eller journalistikk (her finnes også en egen MA-grad) – eller det kan være en psykolog eller en naturviter som vil nå bredere ut med sitt stoff.

Dette gir en spennende studentgruppe, med store muligheter for kunnskapsdeling på tvers av forskjellige fagområder og deres research- og formidlingstradisjoner.

Møte med kildene

Man skal ikke skrive mye verken av sakprosaforskning eller sakprosaprosjekter før man skjønner at man trenger og har glede av arkivene. Den norske arkivsektoren møter deg digitalt med åpne armer: Nesten «alt» er tilgjengelig digitalt. Dessuten forvalter sektoren fortsatt en rik, fysisk arv. Norske dokumenter fra mange hundre år tilbake i ekte, fysisk versjon, ofte temmelig tæret av den såkalte tidens tann (slik det faktisk skal være), men gjerne også vakkert håndarbeid, der omsorg og yrkesstolthet er preget inn i bokrygger og sider. Eller gamle aviser, brev, kart, plakater og noter.

Arkivsektoren er en gullgruve for denne studentgruppen, og vi har som regel startet semestrene med besøk på Riksarkivet/Arkivverket på Kringsjå eller Nasjonalbiblioteket på Solli plass. Selv for oss lærerne som er med hver gang, er den rikdommen disse institusjonene rommer, uoverskuelig.

Et mangfold av oppgaver

Arkivene gir tilgang til kilder til de forskjelligste oppgaver. Her er noen eksempler:

Det er hun som bruker kirkebøker i arbeidet med å finne ut hvordan det var å være sjømannshustru på vestfoldkysten for noen generasjoner siden.

Det er han som ville studere hva allmennheten visste om klimaspørsmålet før det ble alminnelig antatt at endringene er menneskeskapte. Ved hjelp av Nasjonalbibliotekets N-gram-tjeneste fant han over 3000 artikler om det som tidligere ble kalt «drivhuseffekten», i norske aviser fra 1960-tallet og frem til FNs klimapanel (IPCC) begynte sitt arbeid rundt 1990.

Videre er det hun som studerer bokdesign som vedrører holocaust i Norge, og både har brukt Nasjonalbibliotekets digitale tjeneste hyppig og fått uvurderlig hjelp til å grave frem bøker som ikke var digitalisert.

Eller det er hun som har fått spesialtilgang og beskriver følelsen av å åpne en klausulert arkivmappe for første gang. Kanskje har støv og glemsel ligget der i mange tiår.

De fleste oppgavene som nevnes, er under arbeid, men to – studiene av drivhuseffekten og bokomslagene – er antatt som vitenskapelige artikler:

• Dalen, L. S. (2020): Forsiktige forskere, engasjerte journalister. En studie av de første 30 årene med «drivhuseffekt» i Aftenpostens, Dagbladets og VGs spalter. Mediehistorisk Tidsskrift 17 (2), 70-99.

• Langeid, M. (2023): Holocausts ansikt. En studie av bokomslag fra den norske holocaustlitteraturen. i "Å formidle det ufattelige – Mediene og Holocaust", Mediehistorisk Tidsskrift nr. 1, 2023.

Ser også fremover

Skriver studentene da bare historiske oppgaver? Ikke på noen måte. Arkivene er viktige av flere grunner. Historisk inspirert kildekritikk er et viktig redskap å ha med seg for enhver som skal skrive saklitteratur. Selv de mest samtidige spørsmål blir gjerne enda bedre utredet med et bevisst forhold til hva som finnes i arkiver.

Arkivspørsmål er dessuten høyst relevant for oppgaver som ser fremover, slik som en masteroppgave som er i ferd med å fullføres om utfordringene det skaper for forskning på private «brevsamlinger» (f.eks. biografiarbeider) når «brevene» våre eies av globale tech-selskaper. Studenten har intervjuet representanter for forlag og forfattere, men også for arkivsektoren.

Nasjonalbiblioteket har i tillegg høstet nettdata siden stortingsvalget 2001, og nettaviser fra 2005. Nå rulles det ut et prøveprosjekt for å gi forskere tilgang, enda en nyvinning med uant rekkevidde for den som vil skrive eller forske på sakprosa, og der det samtidige står helt i sentrum.

Valg av kilder

Mangelen på kilder er selvsagt sjelden noe problem for den som skal skrive saklitteratur i dag. Problemet er å finne de riktige kildene, å kunne stole på opprinnelsen og ektheten. Vår erfaring er at norske arkiver gir et unikt tilbud, kuratert av dyktige fagfolk som arbeider til fellesskapets beste.

Dere vil trolig se mye til våre studenter i årene som kommer!