Nasjonens arkivdetektiv

På God Morgen Norges sending 20. september 2022 ble Kai-Samuel Vigardt sammenlignet med «Nancy Drew – forhøyet». Bakgrunnen for dette er rollen som slektsforsker i NRK-programmet «Ukjent arving», som i høst har blitt sendt i sesong 2.

Arkivdetektiven

Kai-Samuel Vigardt (35) har fagbrev i kontorfag fra Forsvaret, vært sikkerhetsvakt, saksbehandler og institusjonskokk. Har holdt på med slektsforskning i 22 år, laget slektsbok for én side av slekta si og driver nå kildearbeid til en bok om romanifolkets historie på 1800-tallet sett gjennom to av sine forfedres liv. Han har også gjort research for tv-serien «Hvem tror du at du er». Jobber nå som researcher og slektsforsker i NRK-programmet «Ukjent arving».

Denne gangen har Kai-Samuel fått enda mer skjermtid enn i første sesong, som kom i 2020. Ved å besøke arkiver, løse gåter og grave seg frem til spennende historier fra fortiden har han ikke bare blitt en tv-personlighet, han har også blitt en god ambassadør for arkiv. I høst har han blitt intervjuet i de fleste medier og til og med vært del av fredagens gullrekke; altså intervju på Lindmo.

- Gratulerer med «forhøyelsen». Det viser at det du gjør, ikke går upåaktet hen. Hva synes du selv om å bli sammenlignet med Nancy Drew, den geskjeftige og oppfinnsomme unge detektiven i bokserien for barn og unge som ble skrevet fra 1930-tallet og fremover?

Det er veldig morsomt å bli sammenlignet med «Frøken Detektiv», for den jobben jeg gjør, er absolutt et detektivarbeid. Jeg må sette meg godt inn i den personens liv som jeg skal finne informasjon om. Det er veldig viktig å finne flest mulig kilder om en person, og noen ganger er de kildene man tror har minst betydning, ledetråden til et virkelig funn.

Det er også viktig for meg å ikke nøye meg med å ikke finne svar ved første og beste forsøk. Noe av spenningen ligger i å måtte lete i ikke bare vanlige, men også de mer ukjente kildene. Når jeg er på arkiv, får jeg ofte opp gråpapirpakker med hyssing og det hele som ikke har vært åpnet på kanskje over hundre år. Følelsen av arkiv, lukten og forståelsen av at dette ikke har blitt brukt siden det ble pakket ned, er som å vandre inn i en tidskapsel. Det gir en helt annen følelse enn å se det digitalt.

- Du var selv ganske ung da du fattet interesse for slektsforskning. Når og hvordan skjedde det?

Jeg begynte med slektsforskning da jeg var tretten år gammel og var ganske ivrig på å finne svar på alt som hadde med min slekt å gjøre. Ofte tok jeg buss og tog til biblioteker og arkiver rundt omkring i hele Norges land. Jeg gikk til og med så langt at jeg fikk tak i mitt eget mikrofish-apparat og bestilte ulike kilder fra arkivene som jeg kunne se på hjemme.

Motivasjonen min for å starte med slektsforskning var at jeg hadde sett hvilken jobb moren min gjorde med å gjenforene mange familier, og hvilken betydning det hadde for mange å finne igjen bortkomne søsken og barn. Siden vi tilhører den nasjonale minoriteten romanifolket/taterne, har vi opplevd i generasjoner at myndighetene har arbeidet aktivt med sin assimileringspolitikk, der ett av virkemidlene var å ta barna fra familiene. Denne politikken pågikk til langt ut på 1980-tallet og har skapt sår som fortsatt er der i dag for veldig mange.

- Hva husker du fra ditt eget første møte med arkiv?

Mitt første arkivbesøk var med mormoren min til Oslo byarkiv for å finne noen av hennes skolepapirer. Senere ble det hyppige besøk på flere av arkivene i både Norge og Sverige.

Det var en terskel å finne ut hvilke arkiv man måtte oppsøke for å finne de ulike kildene. Jeg opplevde som ung og nybegynner at de som jobbet i arkivene, var utrolig behjelpelige. De bisto meg slik at jeg fant ut ganske mye om slekta mi, men også på en slik måte at jeg fikk innsikt i både arkivstruktur og forvaltningsnivå. De hjalp meg til å «knekke koden», sånn at jeg kunne bruke arkivene selv og bli en dreven bruker.

- Siden den gang har du gjort mye research om din egen slekt. Hva får deg til å fortsette å grave?

En hjertesak for meg er å finne igjen alle de fra min slekt som ble tatt og satt bort på barnehjem og til norske familier. I de siste ti–femten årene har jeg lykkes med å finne igjen ganske mange av dem, og også deres etterkommere.

For å forstå noe av mitt eget opphav har jeg et behov for å vite mer om hvor mine forfedre egentlig kom fra. Det siste året har jeg gjort kildestudier med støtte fra Kulturrådet rundt to av mine forfedre, som ble født på begynnelsen av 1800-tallet og levde gjennom hele århundret. Det var en tid der myndighetene oppdaget romanifolket/taterne som et folk, og fra 1850-tallet begynte de å iverksette strenge tiltak. Jeg er veldig opptatt av hvordan mine forfedre opplevde dette, og hvordan det har formet generasjonene helt frem til meg. Det er en forestilling blant historikere og slektsforskere at det finnes lite kilder om romanifolket, og at de er vanskelige å finne i kildene. Det stemmer ikke! Det er et enormt stort kildemateriale jeg har samlet det siste året, som gir et grunnlag for å skrive dyptpløyene biografier om dem.

Det å oppsøke de fysiske arkivene har vært helt avgjørende for at jeg skulle lykkes med mitt researcharbeid.

- «Jeg stiller mer enn gjerne opp for alt som kan bidra til økt fokus på arkiv og bruken av disse», svarte du da AKSESS ba om et intervju. Hva er det med arkiv som er så fint?

Arkiv er kjempeviktige for å opprettholde et demokratisk samfunn, der folk får innsyn og tilgang til dokumentasjonen de trenger. Det jeg synes personlig er mest interessant, er alle de enkeltmenneskene man «blir kjent med» ved å grave i arkivene, og det gir et innblikk i levd liv. Det gjelder både i «Ukjent arving» og i min egen slektsforskning.

- Kan du fortelle litt om arbeidet bak de svarene som presenteres på skjermen?

Bak noen minutters innslag på TV kan det ligge både måneder og år med arbeid. I «Ukjent arving» er vi opptatt av å vise noe av arbeidet som ligger bak, og hvor viktige arkivene er for at vi skal kunne løse sakene. Uten arkiv får ikke folk den arven de har rett på. I programmet er vi veldig opptatt av å vise søk i arkivene, og hvor vanskelig det kan være. I sesong 2 har vi valgt å ha med to episoder der vi faktisk ikke klarte å løse sakene. Noen synes det er mindre morsomt, men det har vært viktig for oss å fortelle realiteten. I sakene vi ikke klarte å løse, har historiene vært viktigere enn arven.

Vi har brukt en rekke statsarkiv rundt om i landet, i tillegg til Riksarkivet, interkommunale og kommunale arkiv. Digitalarkivet og Nasjonalbibliotekets Nettbibliotek har vært viktige digitale ressurser, men det har også vært helt avgjørende for meg som bruker av arkivene å ha tilgang på lesesalene. Det er viktig at de ansatte i arkivene er fagpersoner med kunnskap om hva som finnes i deres arkiver, eller har erfaring med å bruke arkivmateriale. Mange ganger er arkivene uordnet eller uten registre, og det tar lang tid å orientere seg om hva som finnes.