– Aktiv fornorskning er byttet ut med institusjonell armod

– Vi trenger å formidle og øke forståelsen for den samiske historien og utforske og ta vare på kilder til historien som ennå ikke er gransket. Samtidig er de samiske bevaringsinstitusjonene i en veldig skvis ressursmessig, sier Steinfjell.

I april ble Ájmon-Aajmojne-Áimmuin – Bevaringsplan for samiske privatarkiv lansert. Målet med planen er å sikre at samisk arkivmateriale blir forsvarlig bevart og gjort tilgjengelig. Det er hittil identifisert rundt 450 arkiver som anses som bevaringsverdige, og i planen står det at Sámi arkiiva / Samisk arkiv i Kautokeino skal samarbeide med andre institusjoner.

Det høres vel og bra ut i teorien. Men i praksis er det langt igjen før dette kan fungere skikkelig, mener Steinfjell.

– Den største utfordringen er at de færreste samiske museene og bevaringsinstitusjonene har tilstrekkelig arkivkompetanse eller ressurser til å drive dette arbeidet, sier Steinfjell.

Formelt ligger de samiske museene under Sametinget, mens Samisk arkiv er en del av Arkivverket.

– Samiske bevaringsinstitusjoner er et fragmentert landskap som det er viktig å se i sammenheng. Det trengs en satsing på samiske arkiver og museer, sier Steinfjell.

Hun legger til:

– Aktiv fornorskning er byttet ut med institusjonell armod. Man er ikke i stand til å gjennomføre oppgavene sine med så lite ressurser, men forventes å levere svært høy kvalitet.

Styreleder for Samisk museumslag Kai-Rune Hætta kjenner seg igjen i bildet Steinfjell skisserer. Skral økonomi gjør at arkivering sjelden blir prioritert i havet av arbeidsoppgaver.

Ingen av de samiske museene har midler til å ansette egne arkivarer, og det hender at historiske dokumenter stues vekk i pappesker.

– Kompetanse har vi nok etter hvert, men det er det å ha tid til å gjøre alt dette. Vi har heller ikke systemene på plass, særlig ikke de digitale, sier Hætta.

– Arkiv kommer i siste rekke

De samiske bevaringsinstitusjonene har en tung historie å forvalte. 1. juni 2023 la Sannhets- og forsoningskommisjonen frem en omfattende rapport om fornorskningspolitikken, som offisielt startet midt på 1800-tallet og varte til godt utpå 1950-tallet. Målet var at samer, kvener/norskfinner og skogfinner skulle assimileres inn i det norske storsamfunnet.

Rapporten dokumenterer de alvorlige konsekvensene av denne høyst diskriminerende praksisen, som tap av språk og kulturarv. Den formidler vitnesbyrd om traumer, skam og taushet som har vart gjennom generasjoner.

– Det har vært en skam i det å være samisk. Men i dag er det mange som tar tilbake det samiske og prøver å finne sin identitet. Da er det viktig å ha tilgang på informasjon og gjenstander som er samlet inn i nærområdet, slik at man kan danne seg et bilde av hvem man er, og hva som er ens egen historie, sier Ove Stødle.

Han er daglig leder av Mearrasiida – det sjøsamiske kultursenteret i Billefjord i Porsanger. I over 20 år har stiftelsen jobbet med å bevare og formidle sjøsamisk kultur, språk og historie. 

– Arkiv kommer jo i siste rekke, sier Stødle.

Systematisering og digitalisering tar tid, som Stødle og kollegene ikke har. Selv er han den eneste av de fire ansatte som jobber fulltid ved senteret. Lagringsplass er det også dårlig med. I dag holder Mearrasiida til i et nedlagt eldresenter. 

– Vi har ikke lokaler til å ha ordentlige arkiver. Alt er bare stæsjet inn på et rom, for eksempel kassetter og båndopptak fra 1980- og 90-tallet som burde vært digitalisert. Ting er ikke forsvarlig lagret, sier Stødle.

Han skulle gjerne ha gjort alt dette tilgjengelig for folk.

– Det er mye som ligger inne på arkivet, men som ikke er fremme i lyset.

Arkivering som forsoning

Et mål med bevaringsplanen for private arkiv er å få kontroll på samiske kilder som ikke har vært kartlagt før, inkludert dokumentasjon fra aktivistene som demonstrerte mot Alta-vassdraget på 1970-tallet.

– Reindriften er for det meste forklart ut fra statlige kilder. Det gir oss et kolonialt blikk på reindriften, og vi trenger de samiske kildene, for eksempel reinbeitedistriktenes arkiv, sier Steinfjell.

For tiden er det seks ansatte ved Samisk arkiv, som jobber både nasjonalt og internasjonalt, inkludert et nordisk samarbeid med Finland og Sverige. Der er arkivsituasjonen ifølge Steinfjell enda mer prekær.

– Sverige har ikke et eget samisk arkiv, og Finland er i ferd å avklare hva som skal skje med den ene ansatte som jobber ved Samisk arkiv i Finland, sier Steinfjell 

– Sápmi er i dag ikke rusta til å være den aktive drivkraften i forsoningsarbeidet.

Sápmi, navnet på samenes historiske bosettingsområde, strekker seg fra sør for Trøndelag, inn i Norrland i Sverige, gjennom finske Lappland og helt ut på Kolahalvøya i Russland.

– Øredøvende stillhet

Etter lanseringen av rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen har det skjedd lite, mener Steinfjell.

– Den øredøvende stillheten etter rapporten gjør litt vondt, det kjenner jeg på som samisk leder. 

Steinfjell beskriver arkivering som en sentral del av forsoningsprosessen i kjølvannet av den statlige fornorskningspolitikken. Det er mange spørsmål som krever svar:

–Har vi forstått historien rett? Og hva gjør historien med oss som samer i dag? Og med nordmenn og majoriteten? Hvordan snakker vi om dette, og hvordan kommer vi videre, sier Steinfjell.

Hun legger til:

– Det er kritisk at vi ikke har kommet lenger med å tilgjengeliggjøre det samiske folks kulturarv. Vi står stille i en tid der vi egentlig skulle begynt en forsoningsprosess. Men hvordan kan vi være delaktig i den når vi ikke engang har tid til egne oppgaver?

I september hadde Steinfjell et møte med en delegasjon fra Kulturdepartementet som var på rundreise i Finnmark for å besøke samiske institusjoner. Der tok hun opp at det ligger strukturelle hindringer veien for å få støtte fra Arkivverket til bevaring av samiske arkiv.

I dag er kravet at arkivskaperne må gå sammen med en bevaringsinstitusjon for å søke midler.

– Men siden det er Arkivverket gjennom Samisk arkiv som saksbehandler de samiske søknadene, så kan ikke et samisk museum søke om midler sammen med oss. Det er en knute som ikke er løst, sier Steinfjell.

Før Arkivverket overtok forvaltningen av midlene, søkte også Samisk arkiv om finansiering derfra.

Et samisk arkivnettverk

Et ledd i den nye bevaringsplanen er å etablere et samisk arkivnettverk, som hadde sitt første møte i slutten av september.

– Det er et tydelig ønske om en avklaring av arbeidsdeling og ansvar i det samiske bevaringsfeltet. Behovene er mange, og det er godt at vi formaliserer samarbeidet, sier Steinfjell.

I første omgang kan alle museene som ligger under Sametinget, være med.

– Det er et viktig nettverk, som de samiske museene ønsker å være en del av, sier Kai-Rune Hætta.

– Da får vi et treffpunkt hvor vi kan dele utfordringer og erfaringer. Et slikt nettverk kan være et sted hvor man kommer med felles uttalelser om hva som trengs for å sikre arkivene. Det kan også gi god støtte og veiledning.

Til daglig jobber Hætta ved Saemien Sijte, det sørsamiske museet på Snåså, som skal være involvert i nettverket. Ved Saemien Sijte har de kulturhistorisk arkivmateriale i samlingen, og de har nylig samarbeidet med Samisk arkiv om å få digitalisert noe av dette.

– Kanskje museene kunne hatt en ambulerende arkivar som reiste rundt og var behjelpelig for museets ansatte i arbeidet med arkiv? foreslår Hætta.

En slik løsning blir for smått, mener Inga Marja Steinfjell.

– Det er et plaster på såret når du egentlig trenger en operasjon.

Dagens situasjon er at museene ikke får kartlagt hva de har i sine arkiver, og heller ikke gjort dette søkbart. Dermed blir samisk arkivmateriale vanskelig å finne, noe som også ble bekreftet av en brukerundersøkelse Arkivverket gjorde i 2022.

– Man risikerer også at viktig dokumentasjon, for eksempel om oppbygging av det samiske organisasjonslivet, forblir i pappesker hos privatpersoner. Det kan fort gå tapt, advarer Hætta.

Den viktige Bååstede-avtalen

I 2012 kom en historisk milepæl for de samiske museene. Da ble Bååstede-avtalen undertegnet av Stiftelsen Norsk Folkemuseum, Kulturhistorisk museum i Oslo og Sametinget. Den gikk ut på at omtrent halvparten av den samiske samlingen til Norsk Folkemuseum skulle tilbakeføre til de seks samiske museene under Sametingets forvaltning.

Tidligere leder av Várjjat Sámi Musea / Varanger Samiske Museum Ingvild Marie Bjørnå Pettersen beskriver det som et av fineste øyeblikkene i jobben da de endelig fikk tilbake flere gjenstander i fjor.

– Det var så vakkert. Folk kom innom for å hilse på gjenstandene og ønske dem velkommen hjem, forteller hun.

Men Bååstede synliggjorde også ressursmangelen ved de samiske museene. Avtalen krever nemlig at museene har fasiliteter som oppfyller internasjonale museumsstandarder.

Flere museer har dermed ikke mulighet til å ta imot alle gjenstandene de har krav på, fordi de rett og slett mangler egnede lokaler.

Personvern og arkivering av joik

Bjørnå Pettersen gikk av som museumsleder i mars og er nå rådgiver i Finnmark fylkeskommune. Men i sine 14 år ved museet jobbet hun mye med innsamling og dokumentasjon av joik fra Varanger-området, delvis finansiert av midler fra Unesco-kommisjonen.

– I Varanger er joik en utdøende tradisjon og en viktig del av den immaterielle kulturarven. Joik er mer enn musikk, det er også språk, historiefortelling og metodikk for å minnes historien, sier Bjørnå Pettersen.

– Av lokale joikere her i Varanger har jeg lært at det er tradisjon at før man fremfører joik, så forteller man historien bak den. Du kan kalle det joiken sine metadata.

Når det gjelder opptak av joik, så det mange hensyn å ta ved arkivering. Det handler om alt fra personvern og opphavsrett til å respektere skikk og bruk. Etter lokal samisk tradisjon er det nemlig personen joiken handler om, som eier joiken, og som avgjør om det er greit å fremføre den.

Publisering av joik er derfor et dilemma som løses på ulike måter. Hos Varanger Samiske Museum må du be om innsyn for å lytte til joikene, mens Tromsø Museum etter en lengre debatt har publisert deler av samlingen sin på ulike plattformer.

Språklig avkolonisering

Ifølge Bjørnå Pettersen er det også en pågående diskusjon i det samiske miljøet om hvilket språk som skal brukes når man registrerer metadataene til samisk materiale.

På hennes tidligere arbeidsplass, Tana og Varanger Museumssiida, har de som mål å bruke både norsk og nordsamisk. 

– Det ligger en avkoloniseringstanke bak dette. Det er en sterk symbolsk handling å registrere disse dataene på det språket som hører til gjenstandene. Samtidig er det gjort et bevisst valg om tospråklighet. Både for at majoritetssamfunnet skal lære om samisk identitet og samiske spørsmål, og fordi mange samer ikke kan sitt samiske språk, sier Bjørnå Pettersen.

– Det er vondt å være fornorsket og ikke ha tilgang til forfedrenes språk og kultur. Ekstra vondt ville det være om du ikke hadde tilgang til historien din i arkivene, fordi du ikke kan språket.

Skoler hvor man kun fikk snakke norsk, var statens viktigste verktøy da fornorskningspolitikken sto på som verst. Forholdene for elevene varierte. I rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen står det at mange samiske barn opplevde å bli latterliggjort eller utsatt for fysisk straff og vold.

– Personer som fortsatt lever i dag, hadde disse opplevelsene. Dette er den nære fortiden vår, sier Bjørnå Pettersen.

– En giftig cocktail

Hun trekker frem at det finnes lite skriftlig materiale om samisk kultur og historie skrevet av samer selv fra før 1970-tallet.

– Den fremste grunnen er at samer inntil nylig ikke har skrevet sin egen historie. Den har blitt skrevet av majoritetsbefolkningen og personer utenfra de samiske områdene.

I tillegg ble veldig mye i Finnmark og Nord-Troms ødelagt under andre verdenskrig.

– Da har du den giftige cocktailen av fornorskningen og krigen. Da blir hver eneste gjenstand, og hvert eneste fotografi vi kan ta vare på, viktig.

Mange måtte rømme eller ble tvangsevakuert under krigen. Hun forteller at da samene kom tilbake til hjemtraktene, benyttet flere sjansen til å kvitte seg med «en brysom identitet».

– Mange ødela selv ting som knyttet dem til det samiske. Folk hadde tatt stigmaet så til seg at de ble selvfornorskende, sier Bjørnå Pettersen.

Dermed gikk viktige kilder til samisk kultur og historie tapt.

–I Sápmi har vi hatt en panisk dokumentasjonsprosess siden 60-tallet for å lukke dette gapet, sier Inga Marja Steinfjell.

For Ove Stødle og kollegene hans i Porsanger gjelder det å innhente informasjon mens det ennå er mulig.

– Vi har prioritert å samle inn historier og stedsnavn før folk rett og slett går bort, sier Stødle.

Samisk arkiv har prioritert å digitalisere disse vokalarkivene som er i et format som raskt forvitrer.

Trenger penger

Rapporten fra Sannhets-og forsoningskommisjonen levner ingen tvil om uretten som har blitt begått mot Norges urfolk og nasjonale minoriteter.

– Sannheten er kommet frem. Nå handler det om forsoning og hvordan vi skal håndtere dette i fremtiden. Men hvem skal gjøre alt det her? Finansiering og midler har ikke fulgt etter rapporten. Foreløpig er den bare en rapport, sier Stødle.

Det er med en viss fortvilelse han ser på at det i Oslo «popper opp svære museumsbygg til flere milliarder».

– Mens her oppe råtner kulturen vår på rot.

Mearrasiida får hovedfinansieringen fra kulturbudsjettet til Sametinget, i likhet med andre samiske kulturinstitusjoner.

– Vi er prisgitt Sametinget, som igjen er prisgitt hva de får fra regjeringen.

Kai-Rune Hætta mener det er et nasjonalt ansvar å bevare samiske arkiver.

– Den norske stat må gi mer midler til Samisk arkiv og til Sametinget, som igjen kan fordele dette til de samiske museene, sier Hætta.