Universitetene: Arkivvitenskap er fremdeles et fag i støpeskjeen

Det kan virke som om utdanningsinstitusjonene innen arkivfag er i en Catch 22-situasjon: Det er stor etterspørsel etter arkivfaglig kompetanse i arbeidsmarkedet, men å opprette flere studieplasser krever flere veiledere. Mangelen på veiledere skyldes delvis at masterstudenter blir slukt av arbeidsmarkedet før de har fullført masteren, for ikke å snakke om en doktorgrad.

Professor Lars Christian Jenssen, programleder for master i arkiv og dokumentasjonsforvaltning ved NTNU, er klar på at en stor pengesekk fra departementet ikke ville hjulpet på kort sikt. – En stor del av den pengesekken måtte gå til forskning og stipender til doktorgradsutdanning. Slik det er i dag, har vi ikke veilederkompetanse til å følge opp flere studenter.

Mervi Koskela Vasaru, ph.d. og veileder for masterstudenter i arkiv og dokumentasjonsforvaltning ved NTNU, bekrefter at utfordringen ved å utvide masterprogrammet ville være å gi adekvat veiledning og oppfølging til studenter. – Det skal skrives en vitenskapelig oppgave på minst 80 sider i løpet av to semestre. Det er umulig å følge opp på en ordentlig måte med flere studenter dersom vi ikke har flere veiledere, sier hun.

Finansiering er en gjentagende problematikk ved arkivstudiene.

– Det hefter ved oss en generell oppfatning av arkiv. En oppfatning av støv. Den strekker seg helt inn i Kunnskapsdepartementet. Vi er i den usleste, laveste finansieringskategorien, F. Det er en oppfatning av at det ikke skal koste noe å drive oss, vi skal bare formidle kunnskap om arkiver som allerede ligger der, ferdig til å bli hentet frem, sier Jenssen.

Et fag i endring

Digital kompetanse blir stadig viktigere i arkivfaget. På NTNU ligger BA- og MA-graden under Institutt for lærerutdanning ved SU-fakultetet, men har utstrakt samarbeid med Institutt for datateknologi og informatikk (IDI). Ca. 25–30 % av de to studieprogrammenes undervisningsinnhold gis av IDI.

– Over de siste to tiårene har arkivfaget gjennomgått store endringer, drevet frem av digitalisering, sier Jenssen. – Med opprettelsen av bachelortilbudet i 2016 og senere masterprogrammet i 2020 har vi tilpasset oss de nye kravene i digital forvaltning, spesielt innen arkiv- og dokumentasjonsforvaltning. Vår intensjon med disse programmene er å tette kunnskapsgapene i sektoren og gi studentene en oppdatert forståelse av fagets endringer, inkludert nye begreper og tilnærminger til arkivarbeid, sier Jenssen.

På OsloMet hadde arkivutdanningen 20-årsjubileum i 2023. Det som startet med et halvårsstudium, er i dag to autonome studieprogram: et fulltids bachelorprogram i arkivvitenskap og et deltids nettbasert årsstudium i dokumentasjonsforvaltning.

– Tidligere rekrutterte vi i hovedsak yrkesaktive som søkte faglig videreutvikling, men vi har sett en trend mot en mer mangfoldig studentgruppe med ulike behov. Dette førte til en grundig revisjon av våre studieprogrammer, sier førsteamanuensis ved arkivutdanningen på Oslo Met Anneli Sundqvist.

Spørsmålet om mer praksis

Sundqvist er kjent med ønsket om mer praksis blant bachelorstudentene på OsloMet. – Det er både pedagogiske og praktiske årsaker til at vi ikke har mer praksis. Vi har ingen kobling til en spesifikk institusjon, slik som bibliotekutdanningen har. Det gjør det krevende å organisere utplasseringer. Men så kan vi også stille spørsmålet: Hva er det egentlig studentene ønsker seg? Jeg tror at det mange etterlyser, er erfaring. Vår hovedoppgave er å gi opplæring, ikke erfaring. Men vi har lyttet til synspunktene, og for å kompensere har vi økt fokus på prosjektarbeid i samarbeid med arbeidslivet og tilbyr også hospiteringsmuligheter, sier Sundqvist.

Et nytt arbeidsliv

Endringene i arkivfaget reflekterer ikke bare et skifte i de digitale ferdighetene som kreves, men også en endring i arkivarens rolle i samfunnet. Fra å være voktere av fortiden blir arkivarer nå brobyggere mellom fortid, nåtid og fremtid og spiller en nøkkelrolle i å sikre transparens og demokrati i en digital æra.

– I arbeidslivet er det de arkivdannende organisasjonene som i stadig større grad etterspør arkivfaglig utdanning. Det blir stadig viktigere å legge vekt på styring, kontroll, støtte og kvalitetssikring – og mindre vekt på de fysiske oppgavene og registreringsoppgavene, sier Sundqvist.

Kunstig intelligens og språkmodeller vil ikke gjøre arkivfaget mindre viktig i fremtiden, snarere tvert om.

– Med kunstig intelligens finnes det en risiko for at beslutningsprosessene blir mindre transparente. Å ha kontroll med at lover og regler blir fulgt, og at man overholder kravene til transparens og rettsikkerhet i samfunnet, vil være essensielt, sier Sundqvist.

Hun mener det er viktig at det settes større fokus på profesjonsetikk. – Vi må være selvkritiske og ha en sterk bevissthet om hva vi gjør, og hvorfor vi gjør det. Arkivfaget er ikke en rendyrket sosial og teknisk-administrativ utdanning, hvor man løser oppgaver så effektivt som mulig. Vi må reflektere over vårt arbeid og etiske ansvar, ikke bare som profesjonelle, men også som medlemmer av samfunnet. Vi må spørre oss selv om våre handlinger er rettferdige og riktige, og hvilke interesser vi representerer i vårt arbeid, avslutter Sundqvist.