Tar arkivhistoriene med til puben

Arkivmiljøet vet det så inderlig vel: Arkiver er grunnpilarer i demokratiet, et vern mot maktmisbruk og et verktøy til å forstå samfunnet vi lever i. Likevel taper arkivene ofte i kampen om ressursene. Sammenlignet med bibliotek og museer er arkivene mindre synlige, får færre midler, og blir ofte sett på en ressurs for forvaltning og forskning – ikke noe som den jevne borger trenger å bry seg med.

–Arkivene er rett og slett litt introverte, sier historiker Johanne Bergkvist. Formidling er et fag hun brenner for. – Det hjelper ikke at vi tar vare på dokumentasjonen, hvis den ikke blir brukt. Det gjelder også når vi digitaliserer og publiserer på nett – vi må fortsatt formidle hva vi har og hvorfor det er interessant, oppfordrer hun.

Oslo byarkiv har tatt flere viktige grep for å bringe arkivene ut til vanlige folk, et av dem er samarbeidet med puben Folk i Storgata i Oslo. Den lille puben har et historisk sus over seg – lokalene huset i fordums tid tvangsarbeideranstalten, Prinds Christian Augusts Minde.

Arkiv på puben

Det hele startet så smått med en foredragsrekke i 2023. Historier fra byens arkiver ble løftet frem i en uformell setting, med byhistorie på menyen- og øl i glasset for de som ønsket det.

Arrangementene trakk mye folk, og viste seg å treffe en målgruppe som ellers er vanskelig å nå: De unge voksne. Foredragsserien Folk Før har vist seg å være en effektiv måte å gjøre arkiver levende på.

Etter en pause er arrangementet tilbake for fullt denne våren. Kveldene er gratis og åpne for alle. Nytt av i år er live-opptak av foredragene, som vil komme ut som en egen podcast-serie.

I januar var temaet barna i Waisenhuset, i februar inviterte byarkivet til samtale med forfatteren Lotta Elstad, som har skrevet romaner lagt til Kristiania for 100 år siden.

Arkivaren som rotet det til

Neste arrangement i serien finner sted 4. mars og handler om Ludvig Engeset, kommunearkivar i Oslo da krigen brøt ut. Da tyskerne beordret at arkivet i Gamle Logen skulle tømmes i 1940, fikk Engeset flyttet det til Rådhusets østtårn. Her utførte Engeset «systematisk uordningsarbeid» for å forvirre tyskerne og beskytte Oslo kommunes arkiver.

- Han lager kaos, slik at tyskerne ikke skal se verdien av det de har foran seg, forteller Bergkvist.

Fra sitt nye tilholdssted brukte Engeset arkivet aktivt i motstandsarbeidet. Han tok vare på og skjulte Milorgs dokumenter. Biskop Berggravs arkiver gjemte han i pakkene for øl-bevillinger fra 1917 og påfølgende år. Arkivet ble også brukt som matlager for motstandsbevegelsen.

Da det ble forbudt å eie radio, ble østtårnet distribusjonssentral for illegale aviser som London-Nytt, Fri Fagbevegelse og Svart og Hvitt. I 1943 ble nærmere 500 aviser i uka distribuert fra arkivet. Slik virksomhet ville bli straffet med døden om den ble oppdaget. I 1943 flyktet Engeset til Sverige – men meldte seg til tjeneste igjen allerede 9. mai 1945. I september samme år er han ferdig med å rydde i arkivet og skriver en detaljert rapport om hva han har gjort.

– Vi trenger flere Ludvig Engeset i verden. Vi trenger de som kjemper for å bevare arkivene og vi trenger de som er opptatt av å bruke dokumentasjonen, sier Bergkvist. Hun tror mange arkivansatte rundt om tar den kampen hver dag.

Arkiver er makt

Historien om Engeset illustrerer et viktig poeng: Arkiver er ikke nøytrale, passive samlinger av dokumenter. De er makt.

– Arkiv er et verktøy for å utøve makt. Mister man vesentlig dokumentasjon, blir samfunnet sårbart, sier Bergkvist.

Hun peker på hvordan arkiver blir brukt og misbrukt i politiske sammenhenger, både historisk og i dag. 

I Ukraina har krigen satt arkivene i fare. I tidligere kolonier har stormakter sørget for at viktige dokumenter aldri ble overlevert til de nye selvstendige statene. Tar vi arkivene for gitt, glemmer vi fort hvilken rolle de spiller i et velfungerende demokrati.

Hvis vi ikke lykkes, forsvinner arkivene

Konsekvensen av å ikke lykkes med formidling kan bli svært alvorlig. Hvis arkivene forblir usynlige, risikerer de å miste finansiering, miste støtte og til slutt miste sin plass i samfunnet.

–Vi må være stoltere over arkivene våre. Vi sitter på gull for forskere, forfattere og slektsforskere – men potensialet er så enormt mye større. Skal vi få midler og bli sett, må vi nå ut og vise bredden og viktigheten av arkiver på flere arenaer. Vi må våge å markedsføre oss selv. Plutselig synes vi også for våre politiske ledere, sier hun.

Ved å ta arkivene ut i offentligheten, skape engasjement og gjøre historien levende, søker Oslo byarkiv å sikre at arkivene forblir en ressurs for alle, og en beskyttelse for demokratiet.

Og i tillegg – en påminnelse om at noen ganger trenger vi arkivarer som tør å rote det til når det virkelig gjelder.

Folk i Storgatas arrangementer (FB)