Forbanna arkivformidler

Men først dette: Arkiv er autentiske spor etter handlinger og hendelser som har foregått i nær eller fjern fortid. Arkiv er ekte greier, fake news har ingen plass i dette universet. I Verdenserklæringen om arkiv, ratifisert av UNESCO og ICA står det: «Arkiver dokumenterer beslutninger, handlinger og minner. Arkiver er en unik og uerstattelig arv som overføres fra generasjon til generasjon.» 

Arkiv danner rett og slett grunnlag for historieskrivingen vår.

Å oppsøke en arkivinstitusjon er å anbefale. Nærheten vokser kjapt, både til arkiv og historien; plutselig står du plantet i alt folk har tenkt og utført. Det har avleiret seg på papir, fotografier, lydopptak og datamaskiner. Arkiv kan også være digitalt skapt og befinne seg i lagringsenheter som ikke er så lette å beskrive poetisk. Alt som har vært gjenstand for offentlig saksbehandling eller som kan ha verdi som dokumentasjon finnes i arkivene. Det er mye. I tillegg finnes det arkiv etter private aktører. Alle skal med! Arkivets ledestjerne er den helhetlige samfunnsdokumentasjonen. Offentlige etater, bedrifter, organisasjoner og privatpersoner. Skeive og streite, la det sprike i alle retninger! Arkivenes styrke er nettopp mangfold. Spor etter alle områder av menneskelig aktivitet og identitet!

I arkivmagasinet ser du hvordan alt har blitt ordnet og lagt i bokser av arkivarene, samvittighetsfullt overfor opphavsperson og sammenheng arkivet har blitt til i. Boksene står stablet, de troner i reoler som strekker seg fra den ene etasjen til den andre, bortover og oppover som en plantasje, en historisk skog.

Arkivarene er de mest pliktoppfyllende folka. Det finnes ikke mer redelige folk enn arkivarer. Jeg kjenner arkivarer som ikke sover om natta av ren yrkesetikk. Du kan stole på dem. Ingen arkivarer fjerner noe de ikke liker. Tvert imot, de legger til rette for at du skal kunne bruke det til ditt formål, så dine interesser og rettigheter blir ivaretatt. I den nevnte Verdenserklæringen beskrives disse folka slik: «arkivarer jobber etter prinsippet om at arkiver skal forvaltes og bevares på en måte som sikrer deres autentisitet, pålitelighet, integritet og brukervennlighet». Hel ved.

Arkiv kommer inn til oss daglig og historie skrives hele tiden. Tenk på hva som gjøres i dag, alt som bestemmes og utføres. I kommunen, i fylkestinget. Av regjeringen. I Brüssel, Kreml og Washington. Smått. Og uendelig stort. Alt skal dokumenteres. Alt som dokumenteres skal snart inn i arkivmagasinene, slik at historieskrivingen kan sikres ut fra et autentisk grunnlag.

Folk som søker makt skjønner posisjonen historieskrivinga har. Men av og til. Av og til er det noen som skjønner at dokumentasjon kan bli holdt mot dem. Av og til er det noen som bruker historien som et strategisk instrument. Det skjer i totalitære stater. De skjønner at arkiv kan brukes politisk, at arkiv er forutsetning for demokrati. Derfor kontrolleres dokumentasjonen. Dokumenter forsvinner. Historien skrives om. Vi har sett det lenge i Russland. «Museene og arkivene i Russland bygges om, finkjemmes og renses for «uheldige tanker», skriver Bernt Hagtvet i Aksess (3/23). Historiebevisste folk kjenner det igjen, det samme skjedde under Nazi-Tyskland.

Jeg er forbanna og redd fordi Trumps presidentskap håner den demokratiske bærebjelka som dokumentasjon og arkiv utgjør i samfunnet vårt.

Bevaringen og forvaltningen forvitrer. Musk røsker i statsforvaltningen uten at noen helt vet hva som foregår. Men jeg er brennsikker på at det ikke skjer etter norsk lov. «Han farer frem, helt utover den demokratiske ansvarskjeden», sa professor i statsvitenskap ved Høgskolen på Vestlandet, Hilmar Mjelde, til NRK 8. februar.

Min jobb er å fortelle om hva arkiv er, men også å undervise elever på en slik måte at de blir mer historiebevisste, kritisk tenkende og oppmerksomme overfor all den informasjon som flyter deres vei. 

Våre formidlingsprosjekter pusher demokrati, menneskerettigheter, mangfold og toleranse. Presidentordren fra januar, den som sablet ned program knyttet til mangfold, likhet og inkludering (DEI), betyr ikke bare at det blir langt vanskeligere å jobbe med slike temaer. Det betyr at det blir langt vanskeligere å ikke være A4. Folk kommer til å lide på grunn av Trump-administrasjonens fordommer. Det er bare å bruke en dose historiebevissthet, en dose arkiv. 

Når fordommer blir gjort til politikk, er det alltid noen som får svi. Og hvis ikke systemene rundt dokumentasjon er på plass, vil noen bli vasket ut av historieskrivingen.

Den 7. februar 2025 ble USAs nasjonalarkivar Colleen Shogan sparket fra stillingen sin. Det ble ikke oppgitt noen grunn, men Trump var grumpy fordi ledelsen hadde anmodet Justisdepartementet om å undersøke hans håndtering av graderte dokumenter etter at han gikk av som president. Det var ikke småtterier, vi snakker særlig sensitivt materiale, minst 340 dokumenter. Arkivledelsen ble erstattet av støttespillere lojale overfor Trump; utenriksminister Marco Rubio overtok rollen et par dager før lederen av Richard Nixons Foundation, Jim Byron, ble innsatt i påvente av ansettelse. Hva skjer, Donald? Hvordan skal lojale støttespillere sørge for uavhengig dokumentasjon?

Jeg er sikker på at dersom den transparente driften av arkivinstitusjonene i USA ryker, så går også den helhetlige samfunnsdokumentasjonen fløyten. Den som skal sikre bevaring av den mangfoldige amerikanske befolkningen, sikre autentiske spor etter alles handlinger og hendelser, sikre at noen ikke raderes ut eller omskrives. Og innsynsretten, den viktigste mulighet vi har til å se våre makthavere i kortene, hvordan beslutninger blir tatt - hva med den? Og hva er den verdt, dersom arkivmaterialet ikke lenger er troverdig?

Jeg er arkivformidler. Jeg utgjør en liten kvist i den demokratiske bærebjelka som arkivene utgjør. Jeg er forbanna og redd. For det skjelver i demokratiets grunnvoller.